Drag i sjøen

Kjartan Myklebust skriv:
No er det på tide at nokon skriv på "målet hennar mor" i denne kulturminne-bloggen. Eg tek gjerne på meg det.

Kystkultur har for meg alltid handla om opne robåtar. Det friske livet i dei opne trebåtane! Då eg på 80-talet kom til Sørlandet vart seglet for alvor introdusert for meg. På Nordvestlandet og i min oppvekst, spesielt dei lange somrane hos bestemor og bestefar i Ivagarden på Ulstein, var dette forbunde med så mykje fare, med fallvindar frå hengedalar i fjella, som sleppte or ein sekk, og gjerne medfølgjande forlis, at det er truleg grunnen til at den slags befordring stort sett vart underkommunisert til oss som ikkje visste betre. Stort sett hang segla som morkna filler og reint museal, teatral staffasje på naustloftet i det store Iva-naustet eg kjende så vel, ved den drivkvite, men kaldblåste rivieraen ut mot storhavet ved Runde. Mellom segla hang også gamle, morkna garn med grøne glaskuler. Alt dufta av salt, tang og tare og fortalde kystkulturhistorie.

Nei, det var aldri snakk om anna enn å ro. Så eg rodde meg ut i fjorden, heiv ut svenskepilk midt i djupaste renna og kom alltid inn med stor lyr, sei eller torsk. Men eg var "by"-gut frå Ørsta. Syskjenbarn, tanter og onklar lo litt overberande, men stilna då dei såg eg kom med skikkeleg fangst.

Dei har diskutert "Kystkultur i Oslofjorden" på P2 i det siste. Oslobaserte forskarar snakkar om kystkultur som eit framandord og hevdar samtidig sunnmøringar trur dei sjølve har funne opp både ordet og innhaldet, som noko som stort sett handlar om Norge frå Stadt og nordover. Fordi 80% av befolkninga bur mindre enn ei mil frå kysten, må vi heller snakke om at vi er ein kystnasjon, seier dei, sjølv om dei i Oslo ikkje veit om det. I Språkteigen i dag (skrivande stund) snakka dei om namn langs kysten som har opphav minst 3-4000 år tilbake, altså kanskje frå rett etter siste istid. Det var ikkje rare bondegardane på Austlandet då! Likevel har den reindyrka bondekulturen prega historieskrivinga i dette landet. Jau, vi er ein kystnasjon. Men jau, vi må også omtale ein eigen kystkultur, om eit karrig liv langs heile kysten, frå Halden til Kirkenes (kanskje med tyngdepunktet vest- og nordpå, langt frå bykulturen?) som for lenge har levd i skuggen av anna kultur. Tenkjer eg.

Då eg i vaksen alder tok til å segle open båt rundt skipsleia i Ulstein og Herøy med sjølvsydd 15 kvm råsegl (seilsyngskurs på Bragdøya) og eg til og med vasa meg bortom Vattøya og heilt ut på "Sneldå", kom dei settande ned gjennom meterhøgt gras i attelegene då eg runda moljen på småbåthamna til Ivagarden. Dei ga meg ei durabeleg preike. "Du fêr aldri der meir!" og "Du må vite du alltid skal ha 20 famner under kjølen!" Eg hadde sirkla rundt ei grunne som eg tilfeldig hadde oppdaga. Ho var heilt kvit og rein på toppen (med flekker av raud blymønje?), som ein fjelltopp to-tre meter under vasskorpa. Eg var fascinert! Fisk vart det ikkje, så eg sigla til Runde og besøkte vener og kom heim i fjøra først i kveldinga. Dei hadde følgt meg med kikkert frå fleire hus, uavhengig av kvarandre. Det var på Sneldå (Snella) han onkel Oskar hadde forlist ein vinter. Han flaut opp og dreiv i land i fjøra under Hundedagane same sommaren. Det er så mykje "drag" i sjøen på desse kantar, at brått kan undervassgrunner som Sneldå verte nækt på ein blunk, sjøen forsvinn under deg i eit slurpande sug, så du brått slår hardt mot rein fjellgrunn, for så i neste augneblink å verte hjelpelaust knust og gøymd av at sjøen bryt innover mann og båt med veldig kraft. Det kan gjerne skje ein solblank dag. Havet er aldri verkeleg i ro. Iallfall kan du aldri kalkulere med det. Ikkje på desse kantar.

Det er annleis ved Skagerak og det blide Sørland, der du ikkje ein gong har skilnad på flo og fjøre og oftast berre kan hive ein tamp opp på ei brygge og trygt forlate båten slik og rekne med å finne han att på same staden neste dag.

Episoden har ikkje hindra meg frå å ro eller segle til havs, men eg ser endå av og til for meg den kvite toppen og det svarte djupet rundt og eg har av og til snudd meg i senga for å riste synet av meg, når eg har tenkt på Sneldå og onkel Oskar, "drag i sjøen" og Hundedagane.

Matrosdressen

Klesplagg som kulturminne? Ja, absolutt. Vi som vokste opp på 50 og 60-tallet, husker godt klesplaggene som vi alle hadde den gangen og som ikke sees på noe barn i dag. Husker dere Snow Star? Den blå strekkbuksa som vi i Kristiansand trakk i når vi skulle på skiskole på Spicheren eller i Bølgane. Eller de skotskrutete ullskjerfene som alle jenter gikk med på hodet noen sesonger. Kanskje dekket de hårrrullene - altså slike som vi brukte for å lage krøller.

Men det som sitter aller best fast i minnet mitt, er matrosdressen.

Matrosdress er jo egentlig et antrekk for menige i marinen – matroser. Matrosdressen fikk varierende utforming i forskjellige land og til ulike tider, men besto oftest av lange sjømannsbukser, trøye med vid krage med kantstriper og matroslue med tallerkenformet pull og pyntebånd. Vinterdressen var vanligvis av marineblå ull mens sommerdressen var av hvit bomull. Wikipedia forteller at matrosdressene som militære uniformer har røtter tilbake til de store sjøkrigsnasjonene på 1600- og 1700-tallet, men ble reglementert og standardisert noe seinere.

På 1800 tallet fikk overklassens barn klær som skilte seg fra de voksnes. Omkring 1890 ble matrosdressen populær, først som festantrekk for rike gutter, senere for allmennheten. Noe senere kom matroskjolen – jentevarianten. Først i hvit sommerutgave, senere vintervarianten i ull, med bluse som ble knappet fast på et marineblått foldeskjørt. Det er denne varianten jeg kjenner fra min barndom: Rød bluse, blått foldeskjørt, og det beste - snor med fløyte. Minnet fremkaller smaken av kakao med krem, av muffins og bløtkaker med jordbær og av lakksko som klemmer litt.

Etter hvert fikk matrosen konkurranse fra kapteinsdressen med gullstriper og sånt eller kadettdressen med flyverlue. Disse ble aldri så populære som matrosdressene.

Ikke rart at vi noen år senere svermet for og rundt skoleskipsguttene. Kjekke folk i matrosdress! Vi som gikk i matroskjole eller matrosdress i barndommen var i godt selskap: Donald Duck gikk i matrosdress både til hverdags og fest, Skipper`n også. Sammen med Sølvguttene og Wiener Sängerknaben sørger de fortsatt for at matrosdressen holdes i hevd.

Flaggkompetanse

En av føringene (som det heter) ved inngangen til kulturminneåret, var at vi i året skulle legge vekt også på immaterielle kulturminner. Kompetanse og ferdigheter som oppnås gjennom oppløring, trening og erfaring, kan lett forsvinne dersom den ikke brukes. På et møte for skysskarer og trakteringsfolk i kystlaget sist i april, ble spørsmålet om behandling av flagget reist. "Hvorfor er flagget aldri brettet slik det skal?" ble det spurt. Diskusjonen om hvordan det egentlig skal brettes, reiste seg umiddelbart rundt bordene.

Selv i den ganske kompetente forsamlingen var der flere usikre. Vel har mange av oss gått i speideren og lært flaggreglene en gang i tiden. Heises kl 08.00, om vinteren kl 09.00. Fires ved solnedgang, ikke senere enn kl 21.00 hvis solen går ned etter denne tid. Det norske flagget skal, lærte vi i speideren, aldri berøre marken og det skal brettes og rulles slik at det blå og hvite er usynlig når det er sammenrullet. Flaggstikk lærte vi også vi speidere.

Mer utfyllende regler om flaggføring finnes hos Lovdata. Det er ikke nødvendig med trompet-tapto, men det hjelper soldrukne båtfolk til å overholde tiden. På det nevnte møtet var problemet som ble reist at når flagget skal heises, bør det være brettet slik at det folder seg ut av seg selv, ikke henger seg opp i flaggline som tvinner seg. Andre enn kystlagsfolk er også i tvil - mange mangler flaggkompetanse.

Geir arrangerte på sparket et intensivkurs i bretting av flagg til forsamlingen store tilfredshet. Hans autoritet blir ikke trukket i tvil. Diskusjonen anses som avsluttet.

Vi pullerter

står der på bryggekanten og venter på deg
i all slags vær året rundt
Og byr oss frem til store og små
med tilbud om trygg forbindelse til sivilisasjonen

Det faste holdepunktet
det stødige festet for enden av solskinnsturer
eller strevsom seilas
– nærmere båtbensin og Vinmonopol
(eller éngangsgriller og knott)

Hvor vi pullerter gror er det trygt.
Vekk fra angst for store bølger
og motorstopp
en kort taulengde fra navigasjonens besværligheter.

Vi er store og små, tykke og tynne
av tre eller stål og betong.
Likevel vet du alltid hvem vi er!

Vi er ditt alibi -
et dobbelt halvstikk
eller pålestikk fra spring og brest og
NÅ har du så sannelig fortjent en ankerdram . . .

Skål for oss neste gang


Klaus Olesen

Notbåten Andabeløy

Denne båten er en av Bragdøya kystlags mange "hvilende kulturminner". Den hviler i dag i havna på kystkultursenteret, men vi håper på at den snart får seile med sitt nye mannskap og brukes til fiske og annen aktivitet. Noen av kystlagets medlemmer vil gjerne gjøre den ferdig og bruke den, men for dem som for oss andre: Viljen er sterk, men tiden løper fra oss likevel.

Båten er bygget på Andabeløy i 1939 som gavlbåt. Den er kravellbygd, furu på furu Vi har fått fortalt at Lars Tjørve på Lista bygget den om rundt 1960: Han la på to bordganger og bygget krysserhekk. I forbindelse med ombyggingen ble skroget revet ned til vannlinja. Motoren som har stått i til nå er en 60hk Listerdiesel fra 1960. Den ble overhalt da båten ble slippsatt i 1995. Motorfundamentet er i stål. Propellen er en 2-bladet bronsepropell fra den opprinnelige Grenaa-motoren som satt i. Men akkurat det å få inn en grei og driftssikker motor, er en av de mange utfordringene kystlaget har i dag.

Erling Abrahamsen kjøpte båten i 1960. Han solgte den senere til en fisker på Forsand ved Stavanger, men savnet den så mye at han kjøpte den tilbake i 1980. Båten lå på vann, under tak, og var svært lite i bruk de siste årene før kystlaget overtok den.

Abrahamsen drev lysfiske etter sild og brisling i Lyngdals- og Kristiansandsfjorden, snurrevadfiske på Listafjorden og Siragrunnen, notfiske etter makrell, makrelldorging og reketråling i Listafjorden. Bemanningen var 4 mann under notfiske, under snurrevadfiske 2. Båten er svært «byrig» - dvs. den laster godt. I følge Abrahamsen kunne den ta mer enn 8 tonn på dekk. De andre fiskerne i området kalte den for en «rauholsbåd» fordi det som regel var umulig å se om han hadde fangst ombord.

Abrahamsen henvendte seg til fylkeskonservatoren og sa at han var interessert i at notbruket ble bevart. En mulighet i fylket var båtsamlingen på Bragdøya, og hovedutvalget for Næring, Samferdsel og Miljø i fylkeskommunen bevilget penger til kjøp av båtene med utstyr, for bevaring på Bragdøya. Den er altså en del av fiskebåtsamlingen til kystlaget.

I kystlaget hadde flere medlemmer etter tur ansvaret for båten frem til den vinteren 2002 ble plassert i dokka på Bredalsholmen for restaurering.

Kystlaget fikk båten tilbake høsten 2005. Det gjensto en del arbeid, som noen av medlemmene gikk i gang med. Den har ligget i havna på Bragdøya siden da, og kommer langsomt til verdighet igjen. I 2008 tok et par av medlemmene ansvaret for båten og ønsker å gjøre den ferdig og ruste den opp til å brukes til fisketurer for lagsmedlemmer og publikum.

Føringsbåten som hører til, er i dårlig stand. Den er skjev og motoren er i dag en eneste rustblokk og lar seg nok ikke redde. Sannsynligvis må den ende sine dager på et kommende St. Hans-bål, men ikke før den er behølring dokumentert og målt opp. Et oppmålingskurs er planlagt som et "kulturminnårsprosjekt" høsten 2009.

Påskeliljer

Påskelilje (Narcissus pseudonarcissus) var kulturplante i England på 1200-tallet, og i Danmark og Sverige på 1500-tallet. I Bergen blomstret påskeliljene allerede sist på 1500-tallet, og i dag blomstrer de over alt- i krukker og verandakasser, i kommunale bed og på skivebordet.

I sørhellinga utenfor Thaulows hus kommer påskeliljene frem i begynnelsen av april. De står i en bakke med gammelt gress, og er tydelige mot det gråbrune og visne fjorårsgresset. De er ikke store, men til gjengjeld er det mange av dem. Påskeliljene tilhører ikke villsauenes diett og får stå i fred for dem. Folk er til tider en verre fiende, en del gule skjønnheter ender nok i vaser på kjøkkenbord.

Påskeliljene på Bragdøya er av den gamle, fylte sorten. I dag er de sjeldne, men forbipasserende kommer ofte etterpå og forteller at akkurat slike påskeliljer hadde deres bestemor i hagen.

I sin registrering av hagevekster og hagebruk på fyrstasjoner, skriver Per Arvid åsen ved Agder naturmusum: Påskeliljer er funnet på følgende fyrstasjoner langs Sørlandskysten: Lyngør, Store Torungen og Homborsund fyr i Aust-Agder; Odderøya, Oksøy, Ryvingen, Hattholmen, Lindesnes og Lista fyr i Vest-Agder.

Du kan lese mer om hva Åsen skriver om påskeliljer her

Vi vet ikke hvem som har plantet akkurat disse påskeliljene. Kanskje har de stått der helt fra Thaulows tid. Kanskje har Henrik Wergeland og Camilla Collett beundret dem om våren. Kanskje har de stått på bordet ved Thaulowfamiliens påskemiddag.

Hvis du vil se påskeliljene i blomst i år, så må du komme deg til Bragdøya i løpet av den nærmeste uka, rusle opp til gården, gå gjennom grinda og opp mot huset. Du møter sikkert noen søyer med nyfødte lam også. God tur!

Mitt første møte med begrepet ”kulturminne”

Beryl Simonsen skriver:
Det var en gang en gjeng som bestemte seg for å starte et kystlag. Det måtte hete Bragdøya kystlag fordi det var her buene befant seg som disse folkene hadde kastet øynene på. At de sto til nedfalls – var det ingen av oss som egentlig la merke til, vi så bare de enorme mulighetene disse bygningene hadde. Heldigvis for det!! Derfor ble det også noe av – når ikke ”fornuften” og ”økonomien” skulle styre dette prosjektet, men bare felles drømmer og felles arbeidskraft.

Det er fortsatt slik at det er dugnadsånden som løfter og viderefører disse drømmene. Og – vi er heldigvis blitt mange flere som kan løfte i flokk.

Men, når jeg tenker på ordet ”kulturminne” kommer jeg på en episode: det må ha vært i 1987/88 tenker jeg. ”Kystlivforeningen Pider Ro” med Jan C. Rosenlund i spissen, hadde bestemt seg for å slutte seg til denne gjengen. De ville ta med seg alle sine robåter som inntil da hadde hatt tilhold i Fidjekilen i Randesund. Båtene skulle få et nytt hjem på Bragdøya. Det hadde det vært et hyggelig miljø i Fidjekilen rundt mange forskjellige robåter – båter fra nord- og vestlandet, og en og annen sørlending, men nå var tiden kommet til å gjøre felles sak.

Det ble bestemt at alle båtene skulle fraktes over til Bragdøya. Og, i riktig fellesskapsånd, ble den ene båten etter den andre fraktet til Auglandsbukta som første etappe. Det var en jevn kolonne av biler med tilhenger som kjørte av sted og da vi hadde samlet en del båter ved brygga på Jaktodden (der sto også søppelcontaineren for båthavna (?!) og skulle lempe av n’te båten, så vi til vår forskrekkelse at folk hadde begynt å samle søppel rundt og i disse, våre vakre og bevaringsverdige båter.

Da trådde Jan til og laget en stor plakat hvor det sto: ”IKKE RØR, DET ER KULTURMINNER PÅ VEI TIL BRAGDØYA”.

Så – veldig ofte er det som er kulturminne for en – søppel for en annen. OG veldig ofte: går det generasjoner mellom disse to måtene å betrakte ting på. Heldigvis har det vært noen som har vært mer framsynt enn andre.

Pyramiden

Et arrangement i anledning av Kristiansands 350-års jubileum i 1991 var et stort installasjonsprosjekt på Bragdøya. Naturens rom var prosjektets arbeidstittel og de 11 kunstnernes installasjoner skulle på en eller annen måte fungere i Bragdøyas skjærgårdsmiljø. En av kunstnerne satte opp en tre meter høy Snurre Sprett i skogen, en annen konstruerte ”blinkeren”, en vindmåler som reflekterte sollyset på øyas høyeste topp, og en tredje plasserte en flisbelagt skipscontainer på svaberget ut mot Steinsundet.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Noen syntes prosjektet var spennende og nytenkende og Håkon Henriksen fra Kunstgruppe Bragdøya frontet dette på den flott måte. Men opphissede vågsbønder og forargede båtfolk ville ha seg frabedt dette søppelet langs svabergene og i turområdene. En del av kunstverkene var vanskelige å finne, og mange lette lenge rundt i terrenget for å finne installasjoner de kunne glede eller ergre seg over. Noen av de mest iherdige fjernet og ødela det de syntes var verst. Prosjektet var svært vellykket. Aldri før hadde det vært så mange besøkende på Bragdøya. Sjeldent har det vært så mye kunstdebatt i Fædrelandsvennen!

Arve Rønning fra Tvedestrad bygde Pyramiden, en kapellliknende trekonstruksjon, over ei kløft der det gikk en avsidesliggende sti, innnenfor indre Sommerro. Det var prosjektets intensjon at installasjonene langsom skulle gå tilbake til naturen. En del de som ikke ble fjernet av publikum ble borte av seg selv. Men ennå kan du finne rester etter noen av kunstverkene på øya.

At restene av ”pyramiden” har vært flittig brukt, fremgikk av søppelet som vokste i og rundt den. Den var i ferd med å formuldes, men prosessen gikk langsomt. Kystlaget fryktet at de som entret restene av bygningen ville skade seg alvorlig – og ba om at den måtte fjernes. 1. april 2009 ble den revet. Dette kulturminnet er redusert til en haug med våte og morkne planker.

Mormors russedessert

Mormor laget alltid dessert. Nesten hver dag kom det hvite stettfatet fra Egersund fajanse på bordet etter middagen. Fylt med sviskekompott, rødgrøt, tilslørte bondepiker (hvis det var søndag) eller, best av alt, med russedessert. Russedesserten var rosa, lett som skum, smakte syrlig-søtt. Vi fikk kald melk til; de voksne helte melka over desserten, vi barn drakk den ved siden av.

Jeg har spurt om andre ohusker russedesserten, og det gjør de. Men det vi husker er tydeligvis ikke det samme. Var den med tyttebær, med ris, med eggehvite eller hvordan var det nå....

Oppskriften på russedesserten omtrent slik mormor laget den, fant jeg i Høst og Milbergs "MATLÆRE - omarbeidet for folkeskolen og den linjedelte ungdomsskolen":

3 ss semulegryn 1/2 l saft og vann sukker Ha alt i kokekaret og kok grauten 10-15 min. Pisk strakts grauten med en trevisp til den blir lys og lett. Server desserten med føltemelk eller helmelk.

Det er denne gamle kokeboka som kommer frem når jeg ikke husker oppskriften på blandingsforholdet i fin fiskemat, saltlake til persesylte eller steketiden for søsterkake. Det står lite om pasta i denne boka og ingenting om å lage pesto eller lynsteke kamskjell. I seg selv er boka et minneskrift over en tid da "gagns mennesker" måtte lære å koke sild, røre blod til blodpudding og stelle petroleumsapparater.

Men russedesserten finner jeg også i mer moderne medier. Nettstedet matoppskrift.no har den med; med litt mer saft og anbefaling om å bruke miksmaster. Tine.no synes, ikke uventet, at desserten den skal serveres med Tine vaniljesaus og angir at den er lett å lage og at arbeidet tar ca 25 minutter. På NRK Sogn og Fjordanes hjemmeside legger Anne Marie Nyborg Jensen ut oppskriften på sin bestemors russedessert, med gelatin og servert med krem.

Min bestemor pisket russedesserten med hjulvisp i en gul pressglassmugge. Det gjorde susen. Ikke noe med miksmaster, vanlijesaus eller krem. Bare rosa salighet.

Strikketøyet

Før mobiltelefonens tid var det strikketøyet vi (damer) alltid hadde med oss i veska. Vi produserte babyluer, raggsokker, hønsestrikk (på 70-tallet) kjempelange skjerf, litt for trange gensere med striper i rosa og brunt, slumretepper (når vi trakk på årene) og sjøvotter. I klasserom, på togreiser, i syklubber, og på Hamresanden om sommeren - strikketøyet var med. Det ga både resultater og god samvittighet. Vi var flittige og satt ikke med tomme hender. På skolen hørte vi om Hans Nielsen Hauge, et forbilde når det gjeldt flid. Han kunne strikke og pløye samtidig.

Noen pasjonerte strikkere finnes i dag også. I kystlaget har vi Tale som strikker ullundertøy og nesevarmere, Annemor som samler på strikketøy og som også strikker på kafé, Grete som har utallige gensere på merittlista og Kari L som vant den lokale strikkekonkurransen med en selvstrikket robåt! Flere av kystlagets karer har også teken med pinnene og egenproduserte plagg av villsaugarn.

Strikketøyet på bildet tilhører, eller tilhørte, Helga. Det har sikkert forlengst forvandlet seg til plagg- og er altså ikke strikketøy mer.

Kvinneguiden.no skrev i november 2008 at strikketøyet er det hotteste av det hotte ... og at tykke strikkesokker ser kult ut når de stikker opp av støvletter eller fjellboots. Så vet vi det. Etter leirraset i Namsos var strikketøyet noe av de beboerne reddet ut fra husene sine, og noen tar strikketøyet med seg i graven

For meg personlig er strikketøyet for lengst et kulturminne. Et minne om såre fingertupper og om vottene med flettstrikk og perlestrikk, der den ene ble dobbelt så stor som den andre. Om håndarbeidsundervisningen i 4. klasse, den gang vi strikket små røde bamser mens fru Johansen leste høyt fra Sølvfaks, og senere i 7. klasse da vi hadde avansert til håndklær i lysegult bomullsgarn. Mine strikkepinner skal få hvile i fred for alltid.

Å strikke er ikke enkelt - kanskje det er derfor hjemmestrikkingen og kaféstrikkingen overlever på tross av rimelige ferdigvarer og mange andre ting å henge fingrene i. Strikkeoppskrifter er for mange av oss å sammenlikne med matematikk i skolen - fulle av uforståelige x- er og utregninger som ikke går opp til slutt. Kanskje burde vi ha fått ekstraundervisning eller gått på strikkeskole. Da kunne vi sagt som strikkefeen at å strikke er å leve.

Tresjekta, også et kulturminne.

Hva er det som frakter deg fra Kristiansand til Kragerø på 300 000 ”tøff”? Jo, en motorkogg bygd ved Bjerketangens båtbyggeri ved Kragerø i 1952, med en ensylindret 4-hesters FM-motor!

Båten ble kjøpt som ny av min fars onkel, Jens Abrahamsen, som bodde på Furuholmen i Kragerø.
Brukt til jobb- og by-kjøring fram til rundt 1965. Da begynte båteierens alder å tynge. Svinghjulet ble tungt å dra rundt, og Jens gikk over til pråmmen ”Alna”, som ble utstyrt med en ny fin 3hk. Eivinrude. (av den typen som kunne roteres 360 grader, og derfor ikke trengte revers.)
13 sesonger på sjøen og tilhørende vinteropplag under tak i Tallakshavn satt etter hvert sine spor på sjekta. Den årlige båtpuss, som hadde bestått i en grundig samiakkvask og et nytt lag med lakk, hadde etter hvert gitt et stadig mørkere skrog.

Min far fikk båten, og min farmor, onkel Jens`s søster sa: ”Den er jo ”gammal”, og ikke så fin, men dere kan kanskje ha glede av den i et par år?”
Den nye ”rederen” tok båten til Kristiansand. (sjøveien selvfølgelig)
Båten ble omregistrert fra H-4526 til K-7227.
Den første våren i båthavna i Kuholmen ble den skarpt ren for gammel lakk og Owatrol-behandlet etter alle kunstens regler.
Så fulgte en rekke sesonger med utstrakt bruk. - Ettermiddagsturer etter makrell (Fryseboksen som vi leide ved Samvirkelaget ved Solbygg skulle jo fylles), eller søndagsturer i skjærgården i Randesund. Til og med søndagsturer til Lillesand for å kjøpe is!

Tradisjonen med å kjøre båten på ferieturer til Kragerø ble til en viss grad holdt i hevd.
Min far, Per Alf Olsen, kjørte den alene fra Kristiansand til Kragerø i 1968. Notatene hans fra den turen viser at han startet fra Kuholmen lørdag 3. juli kl. 03.25, og ankom Karl Hansens brygge i Kragerø sentrum samme dag kl. 15.25. Altså 12 timer senere! ”Pent vær, lett sydvestlig bris, kjøretid 12t”. En rekord som har blitt stående siden da.
Hjemreisen 3 uker senere, med 3 personer i båten, tok 14 timer og 45 min.

Somrene 1969, 1979,1983,1984, 1986, 1994 og 2007 var igjen båten ”hjemme” på Furuholmen. Hver gang gikk turene sjøveien, og for egen motor. (Bortsett fra sommeren 1979, da vi slepte den fra Kristiansand til Kragerø etter ”Neptun”, skøyta til Erik.)
En 4 hestekrefters motor får imidlertid lett en stri tørn når vinden er kontrari. Sommeren 2007 tok det 24 timer å tilbakelegge den samme strekningen.

Et nytt generasjonsskifte på eiersiden skjedde gradvis på begynnelsen av 1980-tallet ved at jeg fikk overta båten.

Som eier fikk jeg også anledning til å stifte nærmere bekjentskap med Bragdøya. To sesonger med vinteropplag i Saltebua før Bragdøya Kystlag ble stiftet sørget for det. Siste vinteren knakte det stygt i den skjeve brygga da vi heiste båten opp med den gamle krana….

Stadig nye erfaringer har blitt gjort når det gjelder hva som var ”best” av oljeprodukter.
Owatrol ble byttet ut med Internasjonals produkter, som igjen ble byttet ut med dekksolje. Deretter noen år med Clipper I og II. De siste sesongene har jeg sverget til en hjemmelaget blanding av rå linolje og terpentin, og så Clipper II som toppstrøk. Etter den relativt omfattende restaureringen av båten som ble foretatt på Bragdøya vinteren 2006-2007,
(se: http://home.online.no/~alindvig/repareretrebaat.cfm)
ble jeg imidlertid fristet til å bytte ut Clipper II som toppstrøk med Ravilakk. Nå ser det ut til at Ravilakk kommer til å være favoritten i noen år framover.

Nye generasjoner av mannskap kommer også til etter hvert, og det er hyggelig å se at de unge føler glede ved å ta vare på, og å bruke en gammel båt.

Nå tar 4 generasjon del i bruk og bevaring med stor glede, og 5 generasjon skal ut på sin første tur sommeren 2009! –Salige Farmor skulle ha visst ….

Noe av det første min far gjorde da han fikk båten rundt 1965, var å fjerne den gamle eksos-potta som stod ut fra babord side av motorkassa. I stedet koblet han kjølevannet inn på eksosrøret, og førte eksosen ut gjennom et rør akterut i skroget. Dette medførte at den flotte dunkelyden ble erstattet av en noe mer ”surklete plaskelyd”.
På slutten av 1990-tallet (før min far ble pensjonist på Jernstøperiet) fulgte han min oppfordring og lagde en ny eksospotte i støpejern. Resultat: Den gode gamle lyden var der igjen. At klangen ble som i gamle dager fikk vi bekreftet da ”Koggen” stevnet inn til brygga på Furuholmen i 2007. Der satt en av naboene, Einar, i stua og så på TV. Plutselig skakket han på hodet og sa til kona: ”Er det ikke koggen til Jens Abrahamsen jeg hører?”

Klart at man blir glad i en sånn båt.

Vil du se mer om "Koggen"? Følg i så fall denne lenken:

http://www.youtube.com/watch?v=-xIt1lW6eG0

- eller logg inn på youtube og søk etter : gammel tresjekte.

Arve

Det gamle kjøkkenet

Kan dere huske det gamle kjøkkenet i saltebua? Gulmalt panel, to digre stål vaskekummer innerst, tørrlageret som ble holdt forsvarlig låst slik at ingen tok av kaffen og melet vårt, kjøleskapet som sto midt i veien for alt, isboksledningen som hang ned fra taket og stadig vekk ble trukket ut. ...? Godt at dette kjøkkenet er blitt et minne.

Før dette kjøkkenet ble bygd bvar "kjøkken" en meget hjemmesnekret kjøkkenbenk, ei kassert butikkhylle og den før omtalte benken med kjempekummene som vi arvet fra Forsvaret. Kjøkkenet var avdelt fra resten av Saltebua med ei presenning og det var sementgolv som Kari L malte for at det skulle være mulig med et minimum av renhold...... Aggregatet som ga strøm til en kokeplata, vannet som ble hentet i plastdunker i krana i Auglandsbukta, og suppa som ble helt ut sent på kvelden fordi den allerede var blitt sur i varmen.

Så Lisbeth kunne nok være stolt da hun første gang kunne servere et glass vann og spørre om det skulle være "varmt eller kaldt". Lageret under trappa på det gamle kjøkkenet var vanskelig å komme til. De som hentet brus i skapene måtte gå krumbøyde, det innerste lageret delte vi med Destinasjon Sørlandet - og der var alltid plassproblemer og trøbbel med å få opp hengelåsen.

Næringsmiddeltilsynet, som det het i år 1999, forlangte det gamle kjøkkenet stengt for matservering. De ga kystlaget et års frist til å utbedre miseren. 2 juledag 1999 gikk Andreas A., Jo vd E. og Klaus O. i gang med kubein og hammer. De rev det gamle rukkelet ned. Sverre, Henrik og Willy tok grisejobben med å slå opp det gamle betonggolvet og senere å bli kvitt det.

Andreas tegnet nytt kjøkken, Næringsmiddeltilssynet godkjente tegningen og vi satte i gang gjenoppbyggingen. Det ble støpt golv med varmekabler, Flere hjelpere kom til Kari GH, Turid M, Georg, Kari W. To snekkere tilbød seg å bygge kjølerommet. Vi knyttet kontakt med håndverkere for ventilasjon, strøm og rørlegging.

Tom Vatne fikk høre om et konditori som skulle legges ned, og startet straks forhandlinger om å overta inventaret. Kystlagsmedlemmer demonterte kjøkkenet på konditoriet og tok med det som var brukbart. Oppvaskbenk, kjøkkenbenker, hyller og oppvaskemaskin ble kjøpt rimelig der. Komfyr og øvrig innredning måtte kjøpes nytt til full pris. I kystlagets årsmelding fra år 2000 kan vi lese: Arbeidet med nedpakking og riving av det gamle kjøkkenet startet allerede 2.1. Etter noen uker var det kaos over alt i saltebua, kaldt og strømløst, rotete og utrivelig. Under årsmøtet i mars 2000 , var det ganske kaldt og utrivelig i kaféen. Etter mye slit fra medlemmer og andre frivillige – og mye profesjonelt arbeid, ble det nye kjøkkenet feiret 13. Mai"

Loggen viser at 1002 dugnadstimer ble lagt ned i rivingen og gjenoppbyggingen av kjøkkenet.

På bildet er det Kari Løvland som betjener det gamle kjøkkenet. Hun hadde ansvaret for å beverte en "kunstnerleir" som holdt til på Bragdøya i 1991. Kari forteller: Jeg hadde ansvaret for at de 12 kunstnerne som hadde det utskjelte sommerprosjektet på øya fikk 3 måltider om dagen (eller like gjerne natta, kunsneres døgnrytme er av og til litt annerledes enn andres) samtidig som jeg hadde ansvaret for serveringa under Kystens landsstevne. Ganske strevsomt under såpass primitive forhold.

Korkebeltet

Et barndomsminne som jeg når som helst kan gjenkalle følelsen av, er det iskalde korkebeltet rundt bryset, vannet fra knytingen som drypper nedover ryggen og min mor som roper "en gang til - kast deg ut fra trappa!" Da var det å gå ned på fjerde trinn, holde haka høyt og forsøke å koordinere armer og bein til noe som liknet svømmetak - uten å komme for langt ut fra den trygge badetrappa.

Korkebeltet skulle alltid være på når vi lekte utenfor hytta om sommeren og ikke de voksne "hadde oss under øynene". Det var varmt og ubehagelig før vi hadde badet og iskaldt og tungt etter badet. Og det trengte en hel natt for å tørke. Det var ikke kork i mitt korkebelte - men det het likevel korkebelte i min familie. Det var fylt med kapok - en masse av plantehår fra frukten av kapoktreet. Denne fiberen ble mye brukt til stopp- og fyllmateriale i min barndom- til soveposer, kosedyr, puter og altså til korkebelter. Det sies om kapokfiberen at den er lett, myk og vannavstøtende. La meg si at det virket ikke slik; ikke når den var emballert i solid seilduk og stadig ble utsatt for brakkvannet i Holskogkilen.

Korkebeltet var altså både hjepemiddel i svømmetreningen og redningsutstyr.

På bildet er et par av korkebeltene i kystlagets eie. De er virkelige redningsvester, og er fylt med kork. Jylland, Kristiansand, står det på forsiden. Navnet gir for meg assosiasjoner til sjøsyke og firkantede pappbokser til å spy i. Og til røde pølser når turen var unnagjort. Om historien ferjetrafikken mellom Kristiansand og nord-Jylland kan du lese i Wikipedia Bak står det på baksiden av redningsvestene; likevel hadde modellene Signe (t.v) og Marianne (t.h) visse problemer med å få dem på. Og instruksjonsvideoen var sannsynligvis ikke oppfunnet den gangen vestene var godkjente.

På loftet i saltebua ligger en stabel slike korkebelter. I dag grøsser vi ved synet og tenker at på noen områder går verden virkelig fremover. Korkebeltene er bare verd minnene - selv ordet er billig til salgs!

Vaskebrett

Vaskebrettet er ei bølgete plate av glass eller metall montert i ei treramme. Våre formødre og forfedre brukte det til å gni tøyet mot når de vasket, for å få tøyet rent. Altså er det, sammen med kokegryta og sinkbalja, forløperen til vaskemaskinen. Det gir assossiasjoner til rutete forklær og fuktig damp fra vaskekjelleren eller til vaskeplassen ved bekken.

Det brukes stadig av noen iherdige. Av de som tover ull eller av de som sverger til å gjøre alt på gamlemåten, eller av de som ikke skjønner at tiden er gått fra dette glimrende redskapet. Vaskebrettksemplaret på bildet er i kystlagets eie, og står for tiden på sjøbuloftet sammen med andre redskaper til ullarbeid.

Vaskebrett og vaskebalje brukes også som instrumenter i folkelig musikktradisjon. Kan baljebass og rytmebrett være noe for de sene aftener i saltebua?

Grunnen til at vi velger å ta frem dette kulturminnet, er at mange i dag tror at vaskebrett egentlig er en type synlige, harde og klumpete magemuskler. Det er ikke slik. I hvertfall er dette svært uvanlig i kystlaget.

Skillingsvisa

Skillingsvisene ble publisert og spredd blant folk i små trykksaker vanligvis et ark brettet slik at det ble fire sider - et skillingstrykk. Skillingstrykkene kostet en skilling når kremmeren kjøpte dem og to når han solgte dem videre. De var altså priset slik at fattigfolk hadde råd til å kjøpe dem.

Innholdet i skillingsvisene, eller kjøkkenpikevisene som de også ble kalt, var ofte dramatisk: ulykkelig kjærlighet, svik og død, eller sentimentalt: lengsel og savn etter hjemlandet og kjæresten. I blant fungerte visene som nyhetsbulletiner gjennom å fortelle om skipsforlis, rettssaker, epidemier eller naturkatastrofer. Dette var jo før bloggenes tid.

Kjærlighetens kvaler er hva jeg forbinder med skillingsvisene. En av de mest kjente i dag er muligens visa om Hjalmar og Hulda:

På blomsterkledt bakke sad Hjalmar og kvad om fortids bedrifter en gang

Og liljernes bæger og rosernes blad, sig bøiede dybt for hans sang

Og fuglene sade så tusen på grene, som gyldene kornaks på stråene pene

De nikkede bifald ved vårvindens magt, Kjækt strålte hans pande og krigerske dragt.

Du kan høre melodien her og lese den danske teksten til visa.

Hvis jeg skulle velge meg et kulturminne, så ble det altså skillingsvisa. Hvorfor? Det er den vi tyr til i godt lag, det er den som alle kan litt av, det er den som har melodien som alle har hørt før og som krever tre-fire grep på gitaren. Jeg liker dem - jo flere og sørgeligere vers, jo bedre liker jeg dem. Min bestefar sang dem for meg da jeg var barn, min mor sang dem som godnattsanger og jeg vil gjerne

Alf Prøysen, som kanskje skjønte seg bedre på skillingsviser enn de fleste visesangere, kalte dem for fattigfolks opera. Han laget også noen eksemplarer selv: ".... du tente en ild på mit hjertes komfyr, som petroleum satt i brann"

I kystlaget synger vi om den grumme fader når det blir sent på natta. Eller kanskje "i en sal på hospitalet...", eller om Elvira Madigans triste endelikt "sørgelige saker hända.." Georg S. kan mange skillingsviser. Kjell H. også. Kanskje burde vi lærer oss noen fler alle sammen.

Du kan lese mer om skillingsviser i kunnskapsbasen Adriane eller her i Musikkrom. Har du en yndlingsvise, så fortell om den i en kommentar eller ta med teksten ved neste gode anledning.

Baldrian og musa

Ukas kulturminne skriver seg fra tidlig på 70-tallet. Fødselen var sånn rundt nittensyttitre, men ut av skapet kom kulturminnet først i nittensyttifem. Baldrian og Musa opptrådte for første gang i offentlighet på Christiansholm festning.

Flere generasjoner av kristiansandere, og utenbys folk også har opplevd trauste Baldrian og hans geskjeftige venn Musa. Når egne barn ble for gamle til å gå med som alibi, lånte vi yngre slekninger, venners barn eller barnebarn for å slippe å vise for verden at vi aldri blir for gamle til å glede oss over Baldrian og Musa. De er over alt - på teateret, i biblioteker, i kulturhus, på festivaler og arrangementer - når de da ikke er på turné. De har også sin egen hjemmeside

Vi traff dem på Bragdøya i dag. Sammen med Giert naturligvis. Han er skaperen, dokkespilleren, turnélederen som sørger for at dokkene opplever de mest dramatiske historier om og om igjen. 100 barnehagebarn og passelig mange voksne var møtt frem. Skårungen barnehage hadde invitert Andungen, Eplehagen og Karuss barnehage til forestillingen. Konsentrasjonen og interessen hos publikum var umåtelig. Snakk om levedyktig kulturminneformidling!

Nå er dokkene også blitt bokfigurer: Baldrian og Musa og lengselen. Tegneren Tirill Valeur Holter-Andersen, Gierts datter, har laget boka, og det er tydelig at hun kjenner sine litterærer figurer godt.

Vahorn

Vahorn kommer av det norske ordet vad som betyr fiskesnøre eller line. Andre språkvarianter er wahorn, vadhorn eller halhorn. Vahorn var en del av utrustningen når en skulle fiske fra robåt. Det besto av et stykke ku- eller geitehorn som var festet på en trepinne. Trepinnen var stukket gjennom et hull i hornet slik at det hele kunne settes i en tollegang i stedet for en tollepinne eller festes i et hull i ripa. Krumningen i hornet ble lagt slik at den så ut som en slakk «U». Hensikten med hornet var både å spare båtripa for å få hakk og spor, men også å få store fisk lettere ombord. Ved å la snøret gli over vahornet ble arbeidsstillingen bedre for fiskeren. Hornet ble slipt glatt og polert og slet da mindre på snøret, som mange av våre forferdre synes var temmelig dyrt.

Lokalhistorisk wiki skriver om vabein: Vabein er en rull av hardved som settes på båtripa og som juksa rulles over. Vabein var tidligere dels gjort av hvalbein (valbein), dels av en dyreknokkel, og kunne ha form som et horn. Det ble da kalt vahorn. Moderne vabein selges i mange varianter

Vahornet på bildet hører til på sjekta som ligger i makrellutstillingen i saltebua.

Brennesle

Kulturminner er et tøyelig begrep - og valget er planta som kan brukes til tøy og mot utøy.

Å luke ut et hverdagsminne blant tankene mine ledet meg til det mest vanlige ugresset vi har, brennesla, ei plante som virkelig merkes når en rører ved den med sviing og vabler. Brennesla er likevel ei mangfoldig og viktig plante som har hatt stor betydning langs kysten. Planten viser vokser vilt på hauger og røyser hvor det ellers er vanskelig å dyrke grønnsaker. Den er brukt både i kostholdet og som medisin, som gjødsel og til gulfarging av garn. I tillegg har den vært utnyttet som tekstilplante. Brennesla har også hatt stor betydning som fôrplante til gris, hest, ku og høns. Grisen åt den frisk eller kokt sammen med mel og poteter. Hesten likte godt å få neslefrø blandet i havren, kyrne fikk den tørket eller kokt som låg. Det gav større melkemengde og økte fettinnholdet i rømme og smør. Hønsene fikk frø eller avkok, noe som gjorde at de verpet flittigere og at eggeplomma ble gull-gul. Brenneslen var viktig i det daglige kostholdet. Planten har dobbelt så stor næringsverdi som for eksempel gulrot, og må ha vært en viktig vitaminkilde. Som medisin har brennesla hatt stor betydning, spesielt mot luftveissykdommer og astma. På Hidra pisket man seg med brennesler mot gikt, og avkok ble brukt mot skabb ifølge Christiern Pedersens Lægebog fra 1533:

”Tag oc stød Æder Neller met lidet salt oc gnid de skabbede lemer”

Mange steder ble avkok også brukt mot hårflass og kløe, og i Randesund ble det brukt mot håravfall. Brennesleblader ble lagt på brennkopper hos barn, og til storfe ble nesle blandet med gammelt piss som sårmiddel. I 1972 bodde jeg på Færøyane. Formålet med oppholdet var å studere det ullarbeidet som har muliggjort øybefolkningen å overleve i det karrig landskapet med så værhardt klima. Et sted på øyene vokste det brennesler. Det var utenfor ruinen etter Magnus katedralen i Kirkjubøur. Det er trolig at plantene er blitt dyrket til mat, medisin og muligens også som tekstilplante? Dette ble jeg svært nysgjerrig på etter å ha blitt inspirert av H. C. Andersens eventyr om ”Prinsessen og svanene”:

Prinsessen hadde 11 brødre som var forhekset til svaner. Hun kunne fri dem fra trolldommen dersom hun før daggry klarte å spinne og strikke en skjorte til hver ut av brennesler. Om hun mislyktes ville hun bli brent som heks. Ved daggry var ikke alle skjortene helt ferdig. En manglet et erme. Mens prinsessen ble ført til bålet, kom svanebrødrene flyvende, og hun klarte å kaste skjortene over dem. Svanene ble forvandlet til prinser, men den yngste broren, som fikk skjorten uten erme, ble stående igjen med en svanevinge.

Om jeg ikke var noen prinsesse så ville jeg likevel prøve ut dette eventyret. Innsamlingen av plantene skjedde i hvert fall i virkeligheten, det kunne føles på huden! Tidligere hadde jeg dyrket og bearbeidet lin, og nå ville jeg behandle brennesla på samme måte. Plantestengelen består av bark med bastfiber med plantelim og ved-substans. Når planten ligger i vannbad i 5–6 dager, vil bakterier på grunn av en gjæringsprosess, løse opp plantelimet og barken forråtne. Det er dette som kalles røyting. Jeg la plantene i badekaret. Første dagen lukta det friskt høy, neste dag fjøs, tredje dag gjødseldynge, fjerde dag råtne egg og femte dag, – verdens dårligste ånde! Brenneslene ble kastet langt vekk. Da jeg endelig fikk mot til å nærme meg plantene igjen var de tørket. Jeg kunne lett knuse vedsubstansen, og fibrene kom fram som små bånd. Etter hvert som jeg kjemmet fibrene ble de blanke og silkebløte, og med en håndtein kunne jeg begynne å spinne tråd. Men sammenliknet med lin som har svært lange fiber, var brenneslefibrene brutt ved hver gren på plantestengelen, og gav mindre styrke i tråden.

Som konklusjon etter dette eventyret er det en trøst at heksebrenning er forbudt. For i forhold til den tida og arbeidet denne prosessen tok, ville min mengde av tråd ikke reddet mer enn en fjær hvis svanene hadde vært mine brødre!

Villsau

Den norske villsauen er enestående i europeisk sammenheng. Den er viktig som genbank, da den har stor variasjon i genmaterialet. De norske villsauene er smekre og har høye bein. De er spenstigere og mer elegante enn de foredlede rasene. Værene har store, krøllete horn, og 10% av søyene kan også få horn. Villsauen tilhører rasen "Korthalede nordeuropeiske høylandsauer". Disse var vanlige før - før de foredlede sauerasene overtok på slutten av 1800-tallet. Flere ganger har rasen holdt på å dø ut. Lars Erling Horgen forteller at det ble aksjonert både på 50-tallet og på 80-tallet for å få rasen til å overleve. Da Norsk villsaulag ble startet i 1995 var det anslagsvis bare 2000 dyr igjen i landet. I dag er det mer enn 30 000 og antallet øker stadig. Stadig flere finner ut at disse kulturminnene klarer seg godt i utmark hele året, holder vegetasjonen nede og får de yndigste lam på vårparten, helt uten fødselshjelp fra mennesker.

Villsauen spiser lyng, mose, rester av urter, tørt gress og i tillegg noe einer om vinteren. Den har utryddet kristornen som var plantet på Bragdøya (uten at noen sørger over den).Tangen i fjæra fornekter den heller ikke – og salter på den måten seg selv. For den smaker helt fantastisk. Noen påstår at kjøttet har litt viltsmak. Lettsaltet eller ferskt, som pinnekjøtt eller lammerull, kanskje aller helst tilberedt i stekegrop med einerkvister, pepper og havsalt.

Ulla har en rekke fargesjatteringer, hvit, brun/svart, svart, grå-blå og grå. Mange av dyrene er flerfargede. Sauene har kort fin bunnull og lange, strie dekkhår. I kvalitet kan ulla sammenliknes med moskusull. Det høye innholdet av vannavstøtende tjærestoffer gjør at vi kan lage plagg som er ekstremt gode i vått og kaldt vær. Sjøvotter lagt av ull fra Bragdøyasauene er det beste du kan kle hendene med. Noe av ulla fra sauene blir spunnet av medlemmene selv, noe spinnes hos Hoelfeldt-Lund i Arnevik. Garnet blir til votter og gensere som holde kystlagsfolk varme gjennom vinteren.

Villsauen røyter og utover forsommeren kan vi finne hele og halve sauefeller i terrenget. En del av sauene blir vanligvis klippet, siden ikke alle røyter samtidig. Bragdøyas sauer nappes og klippes i begynnelsen av juni.

Marnaen

Hva er det som er lite og grønt
og går langs kysten i 3 knops fart?

Det er den som får æren av å være kystlagets kulturminne i første uke i kulturminneåret 2009.

Gåten løser de fleste sørlendinger med letthet. Svaret er selvfølgelig Marnaen; den uslitelige, ensylindrete, grønne tre-og-en-halv-hesteren som de fleste har vært i familie med en eller annen gang. Den sto i bestefars sjekte, den gikk vanligvis greit når den fikk en dram og den hørtes ut slik båtmotorer skulle - og skal. I mange familier, blant annet i min, står den fremdeles i garasjen og virker sannsynligvis utmerket. Desverre er den tyvefots sjekta (den som John Møll skrev om i visa som Finn Ludt satt melodi til) som Marnaen passet i, råtnet bort for lenge siden.

Marnaen på bildet står i dag i makrellfiske-utstillingen i saltebua. I motorsamlingen tvers over gårdsplassen har kystlaget flere eksemplarer. Kanskje har du også et lite og grønt kulturminne i familien?

Da Marna motorfabrikk i 2006 flyttet lokaler og måtte kvitte seg med mye av 80-års historie, laget Bredalsholmen en kulturhistorisk dokumentasjon av fabrikken. Denne kan lastes ned fra Bredalsholmens nettside.

Kulturminneåret 2009

To departementer (KKD og MD) har utnevnt 2009 til nasjonalt kulturminneår. De håper at befolkningen, gjennom dette kulturminneåret vil rette oppmerksomhet mot Dagliglivets kulturminner.

Mange i Bragdøya kystlag husker forrige kulturminneår - med hovedtemaet Forankring fryder. Dette året ble Thaulows hus ble valgt av Kristiansand kommune (kanskje ikke helt uten hjelp fra et daværende styremedlem i kystlaget) til kommunens spesielle kulturminne. Det ble arrangert kulturminnestafett gjennom landet, og på våre kanter gikk stafetten forbi Grønningen der det var konsert. Jan Erik Pettersen hadde komponert et verk av lyder fra Hestmanden. Bare se - mange kjente blant publikum. Det spørs om en del av publikum også kan betraktes som kulturminner i dag.

Ja, det var tider. Men i dag står Thaulows hus slik vi den gang drømte om. Driften organiseres av husgruppa som består av lag og foreninger innenfor kultursektoren, Wergelandselskapet, Dramatiske selskap, Kristiansand byselskap og Kystlaget. Vi kommer tilbake til Thaulows hus og lystgården på Bragdøya om noen uker.

I bloggen her vil vi forsøke å vise noen av Dagliglivets kulturminner som kystlaget og lagets medlemmer eier, bruker eller forvalter. Har du et kultuminne som fortjener fokus? Legg inn en kommentar eller ta kontakt med Bragdøya kystlag på annen måte.