25.5.09

Drag i sjøen


Kjartan Myklebust skriv:
No er det på tide at nokon skriv på "målet hennar mor" i denne kulturminne-bloggen. Eg tek gjerne på meg det.


Kystkultur har for meg alltid handla om opne robåtar. Det friske livet i dei opne trebåtane! Då eg på 80-talet kom til Sørlandet vart seglet for alvor introdusert for meg. På Nordvestlandet og i min oppvekst, spesielt dei lange somrane hos bestemor og bestefar i Ivagarden på Ulstein, var dette forbunde med så mykje fare, med fallvindar frå hengedalar i fjella, som sleppte or ein sekk, og gjerne medfølgjande forlis, at det er truleg grunnen til at den slags befordring stort sett vart underkommunisert til oss som ikkje visste betre. Stort sett hang segla som morkna filler og reint museal, teatral staffasje på naustloftet i det store Iva-naustet eg kjende så vel, ved den drivkvite, men kaldblåste rivieraen ut mot storhavet ved Runde. Mellom segla hang også gamle, morkna garn med grøne glaskuler. Alt dufta av salt, tang og tare og fortalde kystkulturhistorie.


Nei, det var aldri snakk om anna enn å ro. Så eg rodde meg ut i fjorden, heiv ut svenskepilk midt i djupaste renna og kom alltid inn med stor lyr, sei eller torsk. Men eg var "by"-gut frå Ørsta. Syskjenbarn, tanter og onklar lo litt overberande, men stilna då dei såg eg kom med skikkeleg fangst.


Dei har diskutert "Kystkultur i Oslofjorden" på P2 i det siste. Oslobaserte forskarar snakkar om kystkultur som eit framandord og hevdar samtidig sunnmøringar trur dei sjølve har funne opp både ordet og innhaldet, som noko som stort sett handlar om Norge frå Stadt og nordover. Fordi 80% av befolkninga bur mindre enn ei mil frå kysten, må vi heller snakke om at vi er ein kystnasjon, seier dei, sjølv om dei i Oslo ikkje veit om det. I Språkteigen i dag (skrivande stund) snakka dei om namn langs kysten som har opphav minst 3-4000 år tilbake, altså kanskje frå rett etter siste istid. Det var ikkje rare bondegardane på Austlandet då! Likevel har den reindyrka bondekulturen prega historieskrivinga i dette landet. Jau, vi er ein kystnasjon. Men jau, vi må også omtale ein eigen kystkultur, om eit karrig liv langs heile kysten, frå Halden til Kirkenes (kanskje med tyngdepunktet vest- og nordpå, langt frå bykulturen?) som for lenge har levd i skuggen av anna kultur. Tenkjer eg.


Då eg i vaksen alder tok til å segle open båt rundt skipsleia i Ulstein og Herøy med sjølvsydd 15 kvm råsegl (seilsyngskurs på Bragdøya) og eg til og med vasa meg bortom Vattøya og heilt ut på "Sneldå", kom dei settande ned gjennom meterhøgt gras i attelegene då eg runda moljen på småbåthamna til Ivagarden. Dei ga meg ei durabeleg preike. "Du fêr aldri der meir!" og "Du må vite du alltid skal ha 20 famner under kjølen!" Eg hadde sirkla rundt ei grunne som eg tilfeldig hadde oppdaga. Ho var heilt kvit og rein på toppen (med flekker av raud blymønje?), som ein fjelltopp to-tre meter under vasskorpa. Eg var fascinert! Fisk vart det ikkje, så eg sigla til Runde og besøkte vener og kom heim i fjøra først i kveldinga. Dei hadde følgt meg med kikkert frå fleire hus, uavhengig av kvarandre. Det var på Sneldå (Snella) han onkel Oskar hadde forlist ein vinter. Han flaut opp og dreiv i land i fjøra under Hundedagane same sommaren. Det er så mykje "drag" i sjøen på desse kantar, at brått kan undervassgrunner som Sneldå verte nækt på ein blunk, sjøen forsvinn under deg i eit slurpande sug, så du brått slår hardt mot rein fjellgrunn, for så i neste augneblink å verte hjelpelaust knust og gøymd av at sjøen bryt innover mann og båt med veldig kraft. Det kan gjerne skje ein solblank dag. Havet er aldri verkeleg i ro. Iallfall kan du aldri kalkulere med det. Ikkje på desse kantar.


Det er annleis ved Skagerak og det blide Sørland, der du ikkje ein gong har skilnad på flo og fjøre og oftast berre kan hive ein tamp opp på ei brygge og trygt forlate båten slik og rekne med å finne han att på same staden neste dag.

Episoden har ikkje hindra meg frå å ro eller segle til havs, men eg ser endå av og til for meg den kvite toppen og det svarte djupet rundt og eg har av og til snudd meg i senga for å riste synet av meg, når eg har tenkt på Sneldå og onkel Oskar, "drag i sjøen" og Hundedagane.

19.5.09

Matrosdressen


Klesplagg som kulturminne? Ja, absolutt. Vi som vokste opp på 50 og 60-tallet, husker godt klesplaggene som vi alle hadde den gangen og som ikke sees på noe barn i dag. Husker dere Snow Star? Den blå strekkbuksa som vi i Kristiansand trakk i når vi skulle på skiskole på Spicheren eller i Bølgane. Eller de skotskrutete ullskjerfene som alle jenter gikk med på hodet noen sesonger. Kanskje dekket de hårrrullene - altså slike som vi brukte for å lage krøller.

Men det som sitter aller best fast i minnet mitt, er matrosdressen.

Matrosdress er jo egentlig et antrekk for menige i marinen – matroser. Matrosdressen fikk varierende utforming i forskjellige land og til ulike tider, men besto oftest av lange sjømannsbukser, trøye med vid krage med kantstriper og matroslue med tallerkenformet pull og pyntebånd. Vinterdressen var vanligvis av marineblå ull mens sommerdressen var av hvit bomull. Wikipedia forteller at matrosdressene som militære uniformer har røtter tilbake til de store sjøkrigsnasjonene på 1600- og 1700-tallet, men ble reglementert og standardisert noe seinere.

På 1800 tallet fikk overklassens barn klær som skilte seg fra de voksnes. Omkring 1890 ble matrosdressen populær, først som festantrekk for rike gutter, senere for allmennheten. Noe senere kom matroskjolen – jentevarianten. Først i hvit sommerutgave, senere vintervarianten i ull, med bluse som ble knappet fast på et marineblått foldeskjørt. Det er denne varianten jeg kjenner fra min barndom: Rød bluse, blått foldeskjørt, og det beste - snor med fløyte. Minnet fremkaller smaken av kakao med krem, av muffins og bløtkaker med jordbær og av lakksko som klemmer litt.

Etter hvert fikk matrosen konkurranse fra kapteinsdressen med gullstriper og sånt eller kadettdressen med flyverlue. Disse ble aldri så populære som matrosdressene.

Ikke rart at vi noen år senere svermet for og rundt skoleskipsguttene. Kjekke folk i matrosdress! Vi som gikk i matroskjole eller matrosdress i barndommen var i godt selskap: Donald Duck gikk i matrosdress både til hverdags og fest, Skipper`n også. Sammen med Sølvguttene og Wiener Sängerknaben sørger de fortsatt for at matrosdressen holdes i hevd.




7.5.09

Flaggkompetanse


En av føringene (som det heter) ved inngangen til kulturminneåret, var at vi i året skulle legge vekt også på immaterielle kulturminner. Kompetanse og ferdigheter som oppnås gjennom oppløring, trening og erfaring, kan lett forsvinne dersom den ikke brukes. På et møte for skysskarer og trakteringsfolk i kystlaget sist i april, ble spørsmålet om behandling av flagget reist. "Hvorfor er flagget aldri brettet slik det skal?" ble det spurt. Diskusjonen om hvordan det egentlig skal brettes, reiste seg umiddelbart rundt bordene.

Selv i den ganske kompetente forsamlingen var der flere usikre. Vel har mange av oss gått i speideren og lært flaggreglene en gang i tiden. Heises kl 08.00, om vinteren kl 09.00. Fires ved solnedgang, ikke senere enn kl 21.00 hvis solen går ned etter denne tid. Det norske flagget skal, lærte vi i speideren, aldri berøre marken og det skal brettes og rulles slik at det blå og hvite er usynlig når det er sammenrullet. Flaggstikk lærte vi også vi speidere.

Mer utfyllende regler om flaggføring finnes hos Lovdata. Det er ikke nødvendig med trompet-tapto, men det hjelper soldrukne båtfolk til å overholde tiden. På det nevnte møtet var problemet som ble reist at når flagget skal heises, bør det være brettet slik at det folder seg ut av seg selv, ikke henger seg opp i flaggline som tvinner seg. Andre enn kystlagsfolk er også i tvil - mange mangler flaggkompetanse.

Geir arrangerte på sparket et intensivkurs i bretting av flagg til forsamlingen store tilfredshet. Hans autoritet blir ikke trukket i tvil. Diskusjonen anses som avsluttet.

3.5.09

Vi pullerter


står der på bryggekanten og venter på deg
i all slags vær året rundt
Og byr oss frem til store og små
med tilbud om trygg forbindelse til sivilisasjonen

Det faste holdepunktet
det stødige festet
for enden av solskinnsturer
eller strevsom seilas

– nærmere båtbensin og Vinmonopol

(eller éngangsgriller og knott)

Hvor vi pullerter gror er det trygt.
Vekk fra angst for store bølger

og motorstopp

en kort taulengde fra navigasjonens besværligheter.

Vi er store og små, tykke og tynne
av tre eller stål og betong.
Likevel vet du alltid hvem vi er!

Vi er ditt alibi -
et dobbelt halvstikk
eller pålestikk fra spring og brest
og
NÅ har du så sannelig fortjent en ankerdram . . .

Skål for oss neste gang



Klaus Olesen

24.4.09

Notbåten Andabeløy


Denne båten er en av Bragdøya kystlags mange "hvilende kulturminner". Den hviler i dag i havna på kystkultursenteret, men vi håper på at den snart får seile med sitt nye mannskap og brukes til fiske og annen aktivitet. Noen av kystlagets medlemmer vil gjerne gjøre den ferdig og bruke den, men for dem som for oss andre: Viljen er sterk, men tiden løper fra oss likevel.

Båten er bygget på Andabeløy i 1939 som gavlbåt. Den er kravellbygd, furu på furu
Vi har fått fortalt at Lars Tjørve på Lista bygget den om rundt 1960: Han la på to bordganger og bygget krysserhekk. I forbindelse med ombyggingen ble skroget revet ned til vannlinja. Motoren som har stått i til nå er en 60hk Listerdiesel fra 1960. Den
ble overhalt da båten ble slippsatt i 1995. Motorfundamentet er i stål. Propellen er en 2-bladet bronsepropell fra den opprinnelige Grenaa-motoren som satt i. Men akkurat det å få inn en grei og driftssikker motor, er en av de mange utfordringene kystlaget har i dag.

Erling Abrahamsen kjøpte båten i 1960. Han solgte den senere til en fisker på Forsand ved Stavanger, men savnet den så mye at han kjøpte den tilbake i 1980.
Båten lå på vann, under tak, og var svært lite i bruk de siste årene før kystlaget overtok den.

Abrahamsen drev lysfiske etter sild og brisling i Lyngdals- og Kristiansandsfjorden, snurrevadfiske på Listafjorden og Siragrunnen, notfiske etter makrell, makrelldorging og reketråling i Listafjorden. Bemanningen var 4 mann under notfiske, under snurrevadfiske 2. Båten er svært «byrig» - dvs. den laster godt. I følge Abrahamsen kunne den ta mer enn 8 tonn på dekk. De andre fiskerne i området kalte den for en «rauholsbåd» fordi det som regel var umulig å se om han hadde fangst ombord.

Abrahamsen henvendte seg til fylkeskonservatoren og sa at han var interessert i at notbruket ble bevart. En mulighet i fylket var båtsamlingen på Bragdøya, og hovedutvalget for Næring, Samferdsel og Miljø i fylkeskommunen bevilget penger til kjøp av båtene med utstyr, for bevaring på Bragdøya. Den er altså en del av fiskebåtsamlingen til kystlaget.

I kystlaget hadde flere medlemmer etter tur ansvaret for båten frem til den vinteren 2002 ble plassert i dokka på Bredalsholmen for restaurering.

Kystlaget fikk båten tilbake høsten 2005. Det gjensto en del arbeid, som noen av medlemmene gikk i gang med. Den har ligget i havna på Bragdøya siden da, og kommer langsomt til verdighet igjen. I 2008 tok et par av medlemmene ansvaret for båten og ønsker å gjøre den ferdig og ruste den opp til å brukes til fisketurer for lagsmedlemmer og publikum.

Føringsbåten som hører til, er i dårlig stand. Den er skjev og motoren er i dag en eneste rustblokk og lar seg nok ikke redde. Sannsynligvis må
den ende sine dager på et kommende St. Hans-bål, men ikke før den er behølring dokumentert og målt opp. Et oppmålingskurs er planlagt som et "kulturminnårsprosjekt" høsten 2009.

16.4.09

Påskeliljer


Påskelilje (Narcissus pseudonarcissus) var kulturplante i England på 1200-tallet, og i Danmark og Sverige på 1500-tallet. I Bergen blomstret påskeliljene allerede sist på 1500-tallet, og i dag blomstrer de over alt- i krukker og verandakasser, i kommunale bed og på skivebordet.

I sørhellinga utenfor Thaulows hus kommer påskeliljene frem i begynnelsen av april. De står i en bakke med gammelt gress, og er tydelige mot det gråbrune og visne fjorårsgresset. De er ikke store, men til gjengjeld er det mange av dem. Påskeliljene tilhører ikke villsauenes diett og får stå i fred for dem. Folk er til tider en verre fiende, en del gule skjønnheter ender nok i vaser på kjøkkenbord.

Påskeliljene på Bragdøya er av den gamle, fylte sorten. I dag er de sjeldne, men forbipasserende kommer ofte etterpå og forteller at akkurat slike påskeliljer hadde deres bestemor i hagen.

I sin registrering av hagevekster og hagebruk på fyrstasjoner, skriver Per Arvid åsen ved Agder naturmusum: Påskeliljer er funnet på følgende fyrstasjoner langs Sørlandskysten: Lyngør, Store Torungen og Homborsund fyr i Aust-Agder; Odderøya, Oksøy, Ryvingen, Hattholmen, Lindesnes og Lista fyr i Vest-Agder.

Du kan lese mer om hva Åsen skriver om påskeliljer her

Vi vet ikke hvem som har plantet akkurat disse påskeliljene. Kanskje har de stått der helt fra Thaulows tid. Kanskje har Henrik Wergeland og Camilla Collett beundret dem om våren. Kanskje har de stått på bordet ved Thaulowfamiliens påskemiddag.

Hvis du vil se påskeliljene i blomst i år, så må du komme deg til Bragdøya i løpet av den nærmeste uka, rusle opp til gården, gå gjennom grinda og opp mot huset. Du møter sikkert noen søyer med nyfødte lam også. God tur!

8.4.09

Mitt første møte med begrepet ”kulturminne”


Beryl Simonsen skriver:
Det var en gang en gjeng som bestemte seg for å starte et kystlag. Det måtte hete Bragdøya kystlag fordi det var her buene befant seg som disse folkene hadde kastet øynene på. At de sto til nedfalls – var det ingen av oss som egentlig la merke til, vi så bare de enorme mulighetene disse bygningene hadde. Heldigvis for det!! Derfor ble det også noe av – når ikke ”fornuften” og ”økonomien” skulle styre dette prosjektet, men bare felles drømmer og felles arbeidskraft.

Det er fortsatt slik at det er dugnadsånden som løfter og viderefører disse drømmene. Og – vi er heldigvis blitt mange flere som kan løfte i flokk.

Men, når jeg tenker på ordet ”kulturminne” kommer jeg på en episode: det må ha vært i 1987/88 tenker jeg. ”Kystlivforeningen Pider Ro” med Jan C. Rosenlund i spissen, hadde bestemt seg for å slutte seg til denne gjengen. De ville ta med seg alle sine robåter som inntil da hadde hatt tilhold i Fidjekilen i Randesund. Båtene skulle få et nytt hjem på Bragdøya. Det hadde det vært et hyggelig miljø i Fidjekilen rundt mange forskjellige robåter – båter fra nord- og vestlandet, og en og annen sørlending, men nå var tiden kommet til å gjøre felles sak.

Det ble bestemt at alle båtene skulle fraktes over til Bragdøya. Og, i riktig fellesskapsånd, ble den ene båten etter den andre fraktet til Auglandsbukta som første etappe. Det var en jevn kolonne av biler med tilhenger som kjørte av sted og da vi hadde samlet en del båter ved brygga på Jaktodden (der sto også søppelcontaineren for båthavna (?!) og skulle lempe av n’te båten, så vi til vår forskrekkelse at folk hadde begynt å samle søppel rundt og i disse, våre vakre og bevaringsverdige båter.

Da trådde Jan til og laget en stor plakat hvor det sto: ”IKKE RØR, DET ER KULTURMINNER PÅ VEI TIL BRAGDØYA”.

Så – veldig ofte er det som er kulturminne for en – søppel for en annen. OG veldig ofte: går det generasjoner mellom disse to måtene å betrakte ting på. Heldigvis har det vært noen som har vært mer framsynt enn andre.