Mormors russedessert

Mormor laget alltid dessert. Nesten hver dag kom det hvite stettfatet fra Egersund fajanse på bordet etter middagen. Fylt med sviskekompott, rødgrøt, tilslørte bondepiker (hvis det var søndag) eller, best av alt, med russedessert. Russedesserten var rosa, lett som skum, smakte syrlig-søtt. Vi fikk kald melk til; de voksne helte melka over desserten, vi barn drakk den ved siden av.

Jeg har spurt om andre ohusker russedesserten, og det gjør de. Men det vi husker er tydeligvis ikke det samme. Var den med tyttebær, med ris, med eggehvite eller hvordan var det nå....

Oppskriften på russedesserten omtrent slik mormor laget den, fant jeg i Høst og Milbergs "MATLÆRE - omarbeidet for folkeskolen og den linjedelte ungdomsskolen":

3 ss semulegryn 1/2 l saft og vann sukker Ha alt i kokekaret og kok grauten 10-15 min. Pisk strakts grauten med en trevisp til den blir lys og lett. Server desserten med føltemelk eller helmelk.

Det er denne gamle kokeboka som kommer frem når jeg ikke husker oppskriften på blandingsforholdet i fin fiskemat, saltlake til persesylte eller steketiden for søsterkake. Det står lite om pasta i denne boka og ingenting om å lage pesto eller lynsteke kamskjell. I seg selv er boka et minneskrift over en tid da "gagns mennesker" måtte lære å koke sild, røre blod til blodpudding og stelle petroleumsapparater.

Men russedesserten finner jeg også i mer moderne medier. Nettstedet matoppskrift.no har den med; med litt mer saft og anbefaling om å bruke miksmaster. Tine.no synes, ikke uventet, at desserten den skal serveres med Tine vaniljesaus og angir at den er lett å lage og at arbeidet tar ca 25 minutter. På NRK Sogn og Fjordanes hjemmeside legger Anne Marie Nyborg Jensen ut oppskriften på sin bestemors russedessert, med gelatin og servert med krem.

Min bestemor pisket russedesserten med hjulvisp i en gul pressglassmugge. Det gjorde susen. Ikke noe med miksmaster, vanlijesaus eller krem. Bare rosa salighet.

Strikketøyet

Før mobiltelefonens tid var det strikketøyet vi (damer) alltid hadde med oss i veska. Vi produserte babyluer, raggsokker, hønsestrikk (på 70-tallet) kjempelange skjerf, litt for trange gensere med striper i rosa og brunt, slumretepper (når vi trakk på årene) og sjøvotter. I klasserom, på togreiser, i syklubber, og på Hamresanden om sommeren - strikketøyet var med. Det ga både resultater og god samvittighet. Vi var flittige og satt ikke med tomme hender. På skolen hørte vi om Hans Nielsen Hauge, et forbilde når det gjeldt flid. Han kunne strikke og pløye samtidig.

Noen pasjonerte strikkere finnes i dag også. I kystlaget har vi Tale som strikker ullundertøy og nesevarmere, Annemor som samler på strikketøy og som også strikker på kafé, Grete som har utallige gensere på merittlista og Kari L som vant den lokale strikkekonkurransen med en selvstrikket robåt! Flere av kystlagets karer har også teken med pinnene og egenproduserte plagg av villsaugarn.

Strikketøyet på bildet tilhører, eller tilhørte, Helga. Det har sikkert forlengst forvandlet seg til plagg- og er altså ikke strikketøy mer.

Kvinneguiden.no skrev i november 2008 at strikketøyet er det hotteste av det hotte ... og at tykke strikkesokker ser kult ut når de stikker opp av støvletter eller fjellboots. Så vet vi det. Etter leirraset i Namsos var strikketøyet noe av de beboerne reddet ut fra husene sine, og noen tar strikketøyet med seg i graven

For meg personlig er strikketøyet for lengst et kulturminne. Et minne om såre fingertupper og om vottene med flettstrikk og perlestrikk, der den ene ble dobbelt så stor som den andre. Om håndarbeidsundervisningen i 4. klasse, den gang vi strikket små røde bamser mens fru Johansen leste høyt fra Sølvfaks, og senere i 7. klasse da vi hadde avansert til håndklær i lysegult bomullsgarn. Mine strikkepinner skal få hvile i fred for alltid.

Å strikke er ikke enkelt - kanskje det er derfor hjemmestrikkingen og kaféstrikkingen overlever på tross av rimelige ferdigvarer og mange andre ting å henge fingrene i. Strikkeoppskrifter er for mange av oss å sammenlikne med matematikk i skolen - fulle av uforståelige x- er og utregninger som ikke går opp til slutt. Kanskje burde vi ha fått ekstraundervisning eller gått på strikkeskole. Da kunne vi sagt som strikkefeen at å strikke er å leve.

Tresjekta, også et kulturminne.

Hva er det som frakter deg fra Kristiansand til Kragerø på 300 000 ”tøff”? Jo, en motorkogg bygd ved Bjerketangens båtbyggeri ved Kragerø i 1952, med en ensylindret 4-hesters FM-motor!

Båten ble kjøpt som ny av min fars onkel, Jens Abrahamsen, som bodde på Furuholmen i Kragerø.
Brukt til jobb- og by-kjøring fram til rundt 1965. Da begynte båteierens alder å tynge. Svinghjulet ble tungt å dra rundt, og Jens gikk over til pråmmen ”Alna”, som ble utstyrt med en ny fin 3hk. Eivinrude. (av den typen som kunne roteres 360 grader, og derfor ikke trengte revers.)
13 sesonger på sjøen og tilhørende vinteropplag under tak i Tallakshavn satt etter hvert sine spor på sjekta. Den årlige båtpuss, som hadde bestått i en grundig samiakkvask og et nytt lag med lakk, hadde etter hvert gitt et stadig mørkere skrog.

Min far fikk båten, og min farmor, onkel Jens`s søster sa: ”Den er jo ”gammal”, og ikke så fin, men dere kan kanskje ha glede av den i et par år?”
Den nye ”rederen” tok båten til Kristiansand. (sjøveien selvfølgelig)
Båten ble omregistrert fra H-4526 til K-7227.
Den første våren i båthavna i Kuholmen ble den skarpt ren for gammel lakk og Owatrol-behandlet etter alle kunstens regler.
Så fulgte en rekke sesonger med utstrakt bruk. - Ettermiddagsturer etter makrell (Fryseboksen som vi leide ved Samvirkelaget ved Solbygg skulle jo fylles), eller søndagsturer i skjærgården i Randesund. Til og med søndagsturer til Lillesand for å kjøpe is!

Tradisjonen med å kjøre båten på ferieturer til Kragerø ble til en viss grad holdt i hevd.
Min far, Per Alf Olsen, kjørte den alene fra Kristiansand til Kragerø i 1968. Notatene hans fra den turen viser at han startet fra Kuholmen lørdag 3. juli kl. 03.25, og ankom Karl Hansens brygge i Kragerø sentrum samme dag kl. 15.25. Altså 12 timer senere! ”Pent vær, lett sydvestlig bris, kjøretid 12t”. En rekord som har blitt stående siden da.
Hjemreisen 3 uker senere, med 3 personer i båten, tok 14 timer og 45 min.

Somrene 1969, 1979,1983,1984, 1986, 1994 og 2007 var igjen båten ”hjemme” på Furuholmen. Hver gang gikk turene sjøveien, og for egen motor. (Bortsett fra sommeren 1979, da vi slepte den fra Kristiansand til Kragerø etter ”Neptun”, skøyta til Erik.)
En 4 hestekrefters motor får imidlertid lett en stri tørn når vinden er kontrari. Sommeren 2007 tok det 24 timer å tilbakelegge den samme strekningen.

Et nytt generasjonsskifte på eiersiden skjedde gradvis på begynnelsen av 1980-tallet ved at jeg fikk overta båten.

Som eier fikk jeg også anledning til å stifte nærmere bekjentskap med Bragdøya. To sesonger med vinteropplag i Saltebua før Bragdøya Kystlag ble stiftet sørget for det. Siste vinteren knakte det stygt i den skjeve brygga da vi heiste båten opp med den gamle krana….

Stadig nye erfaringer har blitt gjort når det gjelder hva som var ”best” av oljeprodukter.
Owatrol ble byttet ut med Internasjonals produkter, som igjen ble byttet ut med dekksolje. Deretter noen år med Clipper I og II. De siste sesongene har jeg sverget til en hjemmelaget blanding av rå linolje og terpentin, og så Clipper II som toppstrøk. Etter den relativt omfattende restaureringen av båten som ble foretatt på Bragdøya vinteren 2006-2007,
(se: http://home.online.no/~alindvig/repareretrebaat.cfm)
ble jeg imidlertid fristet til å bytte ut Clipper II som toppstrøk med Ravilakk. Nå ser det ut til at Ravilakk kommer til å være favoritten i noen år framover.

Nye generasjoner av mannskap kommer også til etter hvert, og det er hyggelig å se at de unge føler glede ved å ta vare på, og å bruke en gammel båt.

Nå tar 4 generasjon del i bruk og bevaring med stor glede, og 5 generasjon skal ut på sin første tur sommeren 2009! –Salige Farmor skulle ha visst ….

Noe av det første min far gjorde da han fikk båten rundt 1965, var å fjerne den gamle eksos-potta som stod ut fra babord side av motorkassa. I stedet koblet han kjølevannet inn på eksosrøret, og førte eksosen ut gjennom et rør akterut i skroget. Dette medførte at den flotte dunkelyden ble erstattet av en noe mer ”surklete plaskelyd”.
På slutten av 1990-tallet (før min far ble pensjonist på Jernstøperiet) fulgte han min oppfordring og lagde en ny eksospotte i støpejern. Resultat: Den gode gamle lyden var der igjen. At klangen ble som i gamle dager fikk vi bekreftet da ”Koggen” stevnet inn til brygga på Furuholmen i 2007. Der satt en av naboene, Einar, i stua og så på TV. Plutselig skakket han på hodet og sa til kona: ”Er det ikke koggen til Jens Abrahamsen jeg hører?”

Klart at man blir glad i en sånn båt.

Vil du se mer om "Koggen"? Følg i så fall denne lenken:

http://www.youtube.com/watch?v=-xIt1lW6eG0

- eller logg inn på youtube og søk etter : gammel tresjekte.

Arve

Det gamle kjøkkenet

Kan dere huske det gamle kjøkkenet i saltebua? Gulmalt panel, to digre stål vaskekummer innerst, tørrlageret som ble holdt forsvarlig låst slik at ingen tok av kaffen og melet vårt, kjøleskapet som sto midt i veien for alt, isboksledningen som hang ned fra taket og stadig vekk ble trukket ut. ...? Godt at dette kjøkkenet er blitt et minne.

Før dette kjøkkenet ble bygd bvar "kjøkken" en meget hjemmesnekret kjøkkenbenk, ei kassert butikkhylle og den før omtalte benken med kjempekummene som vi arvet fra Forsvaret. Kjøkkenet var avdelt fra resten av Saltebua med ei presenning og det var sementgolv som Kari L malte for at det skulle være mulig med et minimum av renhold...... Aggregatet som ga strøm til en kokeplata, vannet som ble hentet i plastdunker i krana i Auglandsbukta, og suppa som ble helt ut sent på kvelden fordi den allerede var blitt sur i varmen.

Så Lisbeth kunne nok være stolt da hun første gang kunne servere et glass vann og spørre om det skulle være "varmt eller kaldt". Lageret under trappa på det gamle kjøkkenet var vanskelig å komme til. De som hentet brus i skapene måtte gå krumbøyde, det innerste lageret delte vi med Destinasjon Sørlandet - og der var alltid plassproblemer og trøbbel med å få opp hengelåsen.

Næringsmiddeltilsynet, som det het i år 1999, forlangte det gamle kjøkkenet stengt for matservering. De ga kystlaget et års frist til å utbedre miseren. 2 juledag 1999 gikk Andreas A., Jo vd E. og Klaus O. i gang med kubein og hammer. De rev det gamle rukkelet ned. Sverre, Henrik og Willy tok grisejobben med å slå opp det gamle betonggolvet og senere å bli kvitt det.

Andreas tegnet nytt kjøkken, Næringsmiddeltilssynet godkjente tegningen og vi satte i gang gjenoppbyggingen. Det ble støpt golv med varmekabler, Flere hjelpere kom til Kari GH, Turid M, Georg, Kari W. To snekkere tilbød seg å bygge kjølerommet. Vi knyttet kontakt med håndverkere for ventilasjon, strøm og rørlegging.

Tom Vatne fikk høre om et konditori som skulle legges ned, og startet straks forhandlinger om å overta inventaret. Kystlagsmedlemmer demonterte kjøkkenet på konditoriet og tok med det som var brukbart. Oppvaskbenk, kjøkkenbenker, hyller og oppvaskemaskin ble kjøpt rimelig der. Komfyr og øvrig innredning måtte kjøpes nytt til full pris. I kystlagets årsmelding fra år 2000 kan vi lese: Arbeidet med nedpakking og riving av det gamle kjøkkenet startet allerede 2.1. Etter noen uker var det kaos over alt i saltebua, kaldt og strømløst, rotete og utrivelig. Under årsmøtet i mars 2000 , var det ganske kaldt og utrivelig i kaféen. Etter mye slit fra medlemmer og andre frivillige – og mye profesjonelt arbeid, ble det nye kjøkkenet feiret 13. Mai"

Loggen viser at 1002 dugnadstimer ble lagt ned i rivingen og gjenoppbyggingen av kjøkkenet.

På bildet er det Kari Løvland som betjener det gamle kjøkkenet. Hun hadde ansvaret for å beverte en "kunstnerleir" som holdt til på Bragdøya i 1991. Kari forteller: Jeg hadde ansvaret for at de 12 kunstnerne som hadde det utskjelte sommerprosjektet på øya fikk 3 måltider om dagen (eller like gjerne natta, kunsneres døgnrytme er av og til litt annerledes enn andres) samtidig som jeg hadde ansvaret for serveringa under Kystens landsstevne. Ganske strevsomt under såpass primitive forhold.