27.1.09

Vahorn


Vahorn kommer av det norske ordet vad som betyr fiskesnøre eller line. Andre språkvarianter er wahorn, vadhorn eller halhorn. Vahorn var en del av utrustningen når en skulle fiske fra robåt. Det besto av et stykke ku- eller geitehorn som var festet på en trepinne. Trepinnen var stukket gjennom et hull i hornet slik at det hele kunne settes i en tollegang i stedet for en tollepinne eller festes i et hull i ripa. Krumningen i hornet ble lagt slik at den så ut som en slakk «U». Hensikten med hornet var både å spare båtripa for å få hakk og spor, men også å få store fisk lettere ombord. Ved å la snøret gli over vahornet ble arbeidsstillingen bedre for fiskeren. Hornet ble slipt glatt og polert og slet da mindre på snøret, som mange av våre forferdre synes var temmelig dyrt.

Lokalhistorisk wiki skriver om vabein: Vabein er en rull av hardved som settes på båtripa og som juksa rulles over. Vabein var tidligere dels gjort av hvalbein (valbein), dels av en dyreknokkel, og kunne ha form som et horn. Det ble da kalt vahorn. Moderne vabein selges i mange varianter

Vahornet på bildet hører til på sjekta som ligger i makrellutstillingen i saltebua.



21.1.09

Brennesle


Kulturminner er et tøyelig begrep - og valget er planta som kan brukes til tøy og mot utøy.

Å luke ut et hverdagsminne blant tankene mine ledet meg til det mest vanlige ugresset vi har, brennesla, ei plante som virkelig merkes når en rører ved den med sviing og vabler.
Brennesla er likevel ei mangfoldig og viktig plante som har hatt stor betydning langs kysten. Planten viser vokser vilt på hauger og røyser hvor det ellers er vanskelig å dyrke grønnsaker. Den er brukt både i kostholdet og som medisin, som gjødsel og til gulfarging av garn. I tillegg har den vært utnyttet som tekstilplante. Brennesla har også hatt stor betydning som fôrplante til gris, hest, ku og høns. Grisen åt den frisk eller kokt sammen med mel og poteter. Hesten likte godt å få neslefrø blandet i havren, kyrne fikk den tørket eller kokt som låg. Det gav større melkemengde og økte fettinnholdet i rømme og smør. Hønsene fikk frø eller avkok, noe som gjorde at de verpet flittigere og at eggeplomma ble gull-gul. Brenneslen var viktig i det daglige kostholdet. Planten har dobbelt så stor næringsverdi som for eksempel gulrot, og må ha vært en viktig vitaminkilde. Som medisin har brennesla hatt stor betydning, spesielt mot luftveissykdommer og astma. På Hidra pisket man seg med brennesler mot gikt, og avkok ble brukt mot skabb ifølge Christiern Pedersens Lægebog fra 1533:

”Tag oc stød Æder Neller met lidet salt oc gnid de skabbede lemer”


Mange steder ble avkok også brukt mot hårflass og kløe, og i Randesund ble det brukt mot håravfall. Brennesleblader ble lagt på brennkopper hos barn, og til storfe ble nesle blandet med gammelt piss som sårmiddel.
I 1972 bodde jeg på Færøyane. Formålet med oppholdet var å studere det ullarbeidet som har muliggjort øybefolkningen å overleve i det karrig landskapet med så værhardt klima. Et sted på øyene vokste det brennesler. Det var utenfor ruinen etter Magnus katedralen i Kirkjubøur. Det er trolig at plantene er blitt dyrket til mat, medisin og muligens også som tekstilplante? Dette ble jeg svært nysgjerrig på etter å ha blitt inspirert av H. C. Andersens eventyr om ”Prinsessen og svanene”:

Prinsessen hadde 11 brødre som var forhekset til svaner. Hun kunne fri dem fra trolldommen dersom hun før daggry klarte å spinne og strikke en skjorte til hver ut av brennesler. Om hun mislyktes ville hun bli brent som heks. Ved daggry var ikke alle skjortene helt ferdig. En manglet et erme. Mens prinsessen ble ført til bålet, kom svanebrødrene flyvende, og hun klarte å kaste skjortene over dem. Svanene ble forvandlet til prinser, men den yngste broren, som fikk skjorten uten erme, ble stående igjen med en svanevinge.


Om jeg ikke var noen prinsesse så ville jeg likevel prøve ut dette eventyret. Innsamlingen av plantene skjedde i hvert fall i virkeligheten, det kunne føles på huden! Tidligere hadde jeg dyrket og bearbeidet lin, og nå ville jeg behandle brennesla på samme måte. Plantestengelen består av bark med bastfiber med plantelim og ved-substans. Når planten ligger i vannbad i 5–6 dager, vil bakterier på grunn av en gjæringsprosess, løse opp plantelimet og barken forråtne. Det er dette som kalles røyting. Jeg la plantene i badekaret. Første dagen lukta det friskt høy, neste dag fjøs, tredje dag gjødseldynge, fjerde dag råtne egg og femte dag, – verdens dårligste ånde!
Brenneslene ble kastet langt vekk. Da jeg endelig fikk mot til å nærme meg plantene igjen var de tørket. Jeg kunne lett knuse vedsubstansen, og fibrene kom fram som små bånd. Etter hvert som jeg kjemmet fibrene ble de blanke og silkebløte, og med en håndtein kunne jeg begynne å spinne tråd. Men sammenliknet med lin som har svært lange fiber, var brenneslefibrene brutt ved hver gren på plantestengelen, og gav mindre styrke i tråden.

Som konklusjon etter dette eventyret er det en trøst at heksebrenning er forbudt. For i forhold til den tida og arbeidet denne prosessen tok, ville min mengde av tråd ikke reddet mer enn en fjær hvis svanene hadde vært mine brødre!

13.1.09

Villsau


Den norske villsauen er enestående i europeisk sammenheng. Den er viktig som genbank, da den har stor variasjon i genmaterialet. De norske villsauene er smekre og har høye bein. De er spenstigere og mer elegante enn de foredlede rasene. Værene har store, krøllete horn, og 10% av søyene kan også få horn. Villsauen tilhører rasen "Korthalede nordeuropeiske høylandsauer". Disse var vanlige før - før de foredlede sauerasene overtok på slutten av 1800-tallet. Flere ganger har rasen holdt på å dø ut. Lars Erling Horgen forteller at det ble aksjonert både på 50-tallet og på 80-tallet for å få rasen til å overleve. Da Norsk villsaulag ble startet i 1995 var det anslagsvis bare 2000 dyr igjen i landet. I dag er det mer enn 30 000 og antallet øker stadig. Stadig flere finner ut at disse kulturminnene klarer seg godt i utmark hele året, holder vegetasjonen nede og får de yndigste lam på vårparten, helt uten fødselshjelp fra mennesker.

Villsauen spiser lyng, mose, rester av urter, tørt gress og i tillegg noe einer om vinteren. Den har utryddet kristornen som var plantet på Bragdøya (uten at noen sørger over den).Tangen i fjæra fornekter den heller ikke – og salter på den måten seg selv. For den smaker helt fantastisk. Noen påstår at kjøttet har litt viltsmak. Lettsaltet eller ferskt, som pinnekjøtt eller lammerull, kanskje aller helst tilberedt i stekegrop med einerkvister, pepper og havsalt.

Ulla har en rekke fargesjatteringer, hvit, brun/svart, svart, grå-blå og grå. Mange av dyrene er flerfargede. Sauene har kort fin bunnull og lange, strie dekkhår. I kvalitet kan ulla sammenliknes med moskusull. Det høye innholdet av vannavstøtende tjærestoffer gjør at vi kan lage plagg som er ekstremt gode i vått og kaldt vær. Sjøvotter lagt av ull fra Bragdøyasauene er det beste du kan kle hendene med. Noe av ulla fra sauene blir spunnet av medlemmene selv, noe spinnes hos Hoelfeldt-Lund i Arnevik. Garnet blir til votter og gensere som holde kystlagsfolk varme gjennom vinteren.

Villsauen røyter og utover forsommeren kan vi finne hele og halve sauefeller i terrenget. En del av sauene blir vanligvis klippet, siden ikke alle røyter samtidig. Bragdøyas sauer nappes og klippes i begynnelsen av juni.

8.1.09

Marnaen


Hva er det som er lite og grønt
og går langs kysten i 3 knops fart?


Det er den som får æren av å være kystlagets kulturminne i første uke i kulturminneåret 2009.

Gåten løser de fleste sørlendinger med letthet. Svaret er selvfølgelig Marnaen; den uslitelige, ensylindrete, grønne tre-og-en-halv-hesteren som de fleste har vært i familie med en eller annen gang. Den sto i bestefars sjekte, den gikk vanligvis greit når den fikk en dram og den hørtes ut slik båtmotorer skulle - og skal. I mange familier, blant annet i min, står den fremdeles i garasjen og virker sannsynligvis utmerket. Desverre er den tyvefots sjekta (den som John Møll skrev om i visa som Finn Ludt satt melodi til) som Marnaen passet i, råtnet bort for lenge siden.

Marnaen på bildet står i dag i makrellfiske-utstillingen i saltebua. I motorsamlingen tvers over gårdsplassen har kystlaget flere eksemplarer. Kanskje har du også et lite og grønt kulturminne i familien?

Da Marna motorfabrikk i 2006 flyttet lokaler og måtte kvitte seg med mye av 80-års historie, laget Bredalsholmen en kulturhistorisk dokumentasjon av fabrikken. Denne kan lastes ned fra Bredalsholmens nettside.

7.1.09

Kulturminneåret 2009


To departementer (KKD og MD) har utnevnt 2009 til nasjonalt kulturminneår. De håper at befolkningen, gjennom dette kulturminneåret vil rette oppmerksomhet mot Dagliglivets kulturminner.

Mange i Bragdøya kystlag husker forrige kulturminneår - med hovedtemaet
Forankring fryder. Dette året ble Thaulows hus ble valgt av Kristiansand kommune (kanskje ikke helt uten hjelp fra et daværende styremedlem i kystlaget) til kommunens spesielle kulturminne. Det ble arrangert kulturminnestafett gjennom landet, og på våre kanter gikk stafetten forbi Grønningen der det var konsert. Jan Erik Pettersen hadde komponert et verk av lyder fra Hestmanden. Bare se - mange kjente blant publikum. Det spørs om en del av publikum også kan betraktes som kulturminner i dag.

Ja, det var tider. Men i dag står Thaulows hus slik vi den gang drømte om. Driften organiseres av husgruppa som består av lag og foreninger innenfor kultursektoren, Wergelandselskapet, Dramatiske selskap, Kristiansand byselskap og Kystlaget. Vi kommer tilbake til Thaulows hus og lystgården på Bragdøya om noen uker.

I bloggen her vil vi forsøke å vise noen av Dagliglivets kulturminner som kystlaget og lagets medlemmer eier, bruker eller forvalter. Har du et kultuminne som fortjener fokus? Legg inn en kommentar eller ta kontakt med Bragdøya kystlag på annen måte.