Notbåten Andabeløy

Denne båten er en av Bragdøya kystlags mange "hvilende kulturminner". Den hviler i dag i havna på kystkultursenteret, men vi håper på at den snart får seile med sitt nye mannskap og brukes til fiske og annen aktivitet. Noen av kystlagets medlemmer vil gjerne gjøre den ferdig og bruke den, men for dem som for oss andre: Viljen er sterk, men tiden løper fra oss likevel.

Båten er bygget på Andabeløy i 1939 som gavlbåt. Den er kravellbygd, furu på furu Vi har fått fortalt at Lars Tjørve på Lista bygget den om rundt 1960: Han la på to bordganger og bygget krysserhekk. I forbindelse med ombyggingen ble skroget revet ned til vannlinja. Motoren som har stått i til nå er en 60hk Listerdiesel fra 1960. Den ble overhalt da båten ble slippsatt i 1995. Motorfundamentet er i stål. Propellen er en 2-bladet bronsepropell fra den opprinnelige Grenaa-motoren som satt i. Men akkurat det å få inn en grei og driftssikker motor, er en av de mange utfordringene kystlaget har i dag.

Erling Abrahamsen kjøpte båten i 1960. Han solgte den senere til en fisker på Forsand ved Stavanger, men savnet den så mye at han kjøpte den tilbake i 1980. Båten lå på vann, under tak, og var svært lite i bruk de siste årene før kystlaget overtok den.

Abrahamsen drev lysfiske etter sild og brisling i Lyngdals- og Kristiansandsfjorden, snurrevadfiske på Listafjorden og Siragrunnen, notfiske etter makrell, makrelldorging og reketråling i Listafjorden. Bemanningen var 4 mann under notfiske, under snurrevadfiske 2. Båten er svært «byrig» - dvs. den laster godt. I følge Abrahamsen kunne den ta mer enn 8 tonn på dekk. De andre fiskerne i området kalte den for en «rauholsbåd» fordi det som regel var umulig å se om han hadde fangst ombord.

Abrahamsen henvendte seg til fylkeskonservatoren og sa at han var interessert i at notbruket ble bevart. En mulighet i fylket var båtsamlingen på Bragdøya, og hovedutvalget for Næring, Samferdsel og Miljø i fylkeskommunen bevilget penger til kjøp av båtene med utstyr, for bevaring på Bragdøya. Den er altså en del av fiskebåtsamlingen til kystlaget.

I kystlaget hadde flere medlemmer etter tur ansvaret for båten frem til den vinteren 2002 ble plassert i dokka på Bredalsholmen for restaurering.

Kystlaget fikk båten tilbake høsten 2005. Det gjensto en del arbeid, som noen av medlemmene gikk i gang med. Den har ligget i havna på Bragdøya siden da, og kommer langsomt til verdighet igjen. I 2008 tok et par av medlemmene ansvaret for båten og ønsker å gjøre den ferdig og ruste den opp til å brukes til fisketurer for lagsmedlemmer og publikum.

Føringsbåten som hører til, er i dårlig stand. Den er skjev og motoren er i dag en eneste rustblokk og lar seg nok ikke redde. Sannsynligvis må den ende sine dager på et kommende St. Hans-bål, men ikke før den er behølring dokumentert og målt opp. Et oppmålingskurs er planlagt som et "kulturminnårsprosjekt" høsten 2009.

Påskeliljer

Påskelilje (Narcissus pseudonarcissus) var kulturplante i England på 1200-tallet, og i Danmark og Sverige på 1500-tallet. I Bergen blomstret påskeliljene allerede sist på 1500-tallet, og i dag blomstrer de over alt- i krukker og verandakasser, i kommunale bed og på skivebordet.

I sørhellinga utenfor Thaulows hus kommer påskeliljene frem i begynnelsen av april. De står i en bakke med gammelt gress, og er tydelige mot det gråbrune og visne fjorårsgresset. De er ikke store, men til gjengjeld er det mange av dem. Påskeliljene tilhører ikke villsauenes diett og får stå i fred for dem. Folk er til tider en verre fiende, en del gule skjønnheter ender nok i vaser på kjøkkenbord.

Påskeliljene på Bragdøya er av den gamle, fylte sorten. I dag er de sjeldne, men forbipasserende kommer ofte etterpå og forteller at akkurat slike påskeliljer hadde deres bestemor i hagen.

I sin registrering av hagevekster og hagebruk på fyrstasjoner, skriver Per Arvid åsen ved Agder naturmusum: Påskeliljer er funnet på følgende fyrstasjoner langs Sørlandskysten: Lyngør, Store Torungen og Homborsund fyr i Aust-Agder; Odderøya, Oksøy, Ryvingen, Hattholmen, Lindesnes og Lista fyr i Vest-Agder.

Du kan lese mer om hva Åsen skriver om påskeliljer her

Vi vet ikke hvem som har plantet akkurat disse påskeliljene. Kanskje har de stått der helt fra Thaulows tid. Kanskje har Henrik Wergeland og Camilla Collett beundret dem om våren. Kanskje har de stått på bordet ved Thaulowfamiliens påskemiddag.

Hvis du vil se påskeliljene i blomst i år, så må du komme deg til Bragdøya i løpet av den nærmeste uka, rusle opp til gården, gå gjennom grinda og opp mot huset. Du møter sikkert noen søyer med nyfødte lam også. God tur!

Mitt første møte med begrepet ”kulturminne”

Beryl Simonsen skriver:
Det var en gang en gjeng som bestemte seg for å starte et kystlag. Det måtte hete Bragdøya kystlag fordi det var her buene befant seg som disse folkene hadde kastet øynene på. At de sto til nedfalls – var det ingen av oss som egentlig la merke til, vi så bare de enorme mulighetene disse bygningene hadde. Heldigvis for det!! Derfor ble det også noe av – når ikke ”fornuften” og ”økonomien” skulle styre dette prosjektet, men bare felles drømmer og felles arbeidskraft.

Det er fortsatt slik at det er dugnadsånden som løfter og viderefører disse drømmene. Og – vi er heldigvis blitt mange flere som kan løfte i flokk.

Men, når jeg tenker på ordet ”kulturminne” kommer jeg på en episode: det må ha vært i 1987/88 tenker jeg. ”Kystlivforeningen Pider Ro” med Jan C. Rosenlund i spissen, hadde bestemt seg for å slutte seg til denne gjengen. De ville ta med seg alle sine robåter som inntil da hadde hatt tilhold i Fidjekilen i Randesund. Båtene skulle få et nytt hjem på Bragdøya. Det hadde det vært et hyggelig miljø i Fidjekilen rundt mange forskjellige robåter – båter fra nord- og vestlandet, og en og annen sørlending, men nå var tiden kommet til å gjøre felles sak.

Det ble bestemt at alle båtene skulle fraktes over til Bragdøya. Og, i riktig fellesskapsånd, ble den ene båten etter den andre fraktet til Auglandsbukta som første etappe. Det var en jevn kolonne av biler med tilhenger som kjørte av sted og da vi hadde samlet en del båter ved brygga på Jaktodden (der sto også søppelcontaineren for båthavna (?!) og skulle lempe av n’te båten, så vi til vår forskrekkelse at folk hadde begynt å samle søppel rundt og i disse, våre vakre og bevaringsverdige båter.

Da trådde Jan til og laget en stor plakat hvor det sto: ”IKKE RØR, DET ER KULTURMINNER PÅ VEI TIL BRAGDØYA”.

Så – veldig ofte er det som er kulturminne for en – søppel for en annen. OG veldig ofte: går det generasjoner mellom disse to måtene å betrakte ting på. Heldigvis har det vært noen som har vært mer framsynt enn andre.

Pyramiden

Et arrangement i anledning av Kristiansands 350-års jubileum i 1991 var et stort installasjonsprosjekt på Bragdøya. Naturens rom var prosjektets arbeidstittel og de 11 kunstnernes installasjoner skulle på en eller annen måte fungere i Bragdøyas skjærgårdsmiljø. En av kunstnerne satte opp en tre meter høy Snurre Sprett i skogen, en annen konstruerte ”blinkeren”, en vindmåler som reflekterte sollyset på øyas høyeste topp, og en tredje plasserte en flisbelagt skipscontainer på svaberget ut mot Steinsundet.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Noen syntes prosjektet var spennende og nytenkende og Håkon Henriksen fra Kunstgruppe Bragdøya frontet dette på den flott måte. Men opphissede vågsbønder og forargede båtfolk ville ha seg frabedt dette søppelet langs svabergene og i turområdene. En del av kunstverkene var vanskelige å finne, og mange lette lenge rundt i terrenget for å finne installasjoner de kunne glede eller ergre seg over. Noen av de mest iherdige fjernet og ødela det de syntes var verst. Prosjektet var svært vellykket. Aldri før hadde det vært så mange besøkende på Bragdøya. Sjeldent har det vært så mye kunstdebatt i Fædrelandsvennen!

Arve Rønning fra Tvedestrad bygde Pyramiden, en kapellliknende trekonstruksjon, over ei kløft der det gikk en avsidesliggende sti, innnenfor indre Sommerro. Det var prosjektets intensjon at installasjonene langsom skulle gå tilbake til naturen. En del de som ikke ble fjernet av publikum ble borte av seg selv. Men ennå kan du finne rester etter noen av kunstverkene på øya.

At restene av ”pyramiden” har vært flittig brukt, fremgikk av søppelet som vokste i og rundt den. Den var i ferd med å formuldes, men prosessen gikk langsomt. Kystlaget fryktet at de som entret restene av bygningen ville skade seg alvorlig – og ba om at den måtte fjernes. 1. april 2009 ble den revet. Dette kulturminnet er redusert til en haug med våte og morkne planker.