Brennesle

Kulturminner er et tøyelig begrep - og valget er planta som kan brukes til tøy og mot utøy.

Å luke ut et hverdagsminne blant tankene mine ledet meg til det mest vanlige ugresset vi har, brennesla, ei plante som virkelig merkes når en rører ved den med sviing og vabler. Brennesla er likevel ei mangfoldig og viktig plante som har hatt stor betydning langs kysten. Planten viser vokser vilt på hauger og røyser hvor det ellers er vanskelig å dyrke grønnsaker. Den er brukt både i kostholdet og som medisin, som gjødsel og til gulfarging av garn. I tillegg har den vært utnyttet som tekstilplante. Brennesla har også hatt stor betydning som fôrplante til gris, hest, ku og høns. Grisen åt den frisk eller kokt sammen med mel og poteter. Hesten likte godt å få neslefrø blandet i havren, kyrne fikk den tørket eller kokt som låg. Det gav større melkemengde og økte fettinnholdet i rømme og smør. Hønsene fikk frø eller avkok, noe som gjorde at de verpet flittigere og at eggeplomma ble gull-gul. Brenneslen var viktig i det daglige kostholdet. Planten har dobbelt så stor næringsverdi som for eksempel gulrot, og må ha vært en viktig vitaminkilde. Som medisin har brennesla hatt stor betydning, spesielt mot luftveissykdommer og astma. På Hidra pisket man seg med brennesler mot gikt, og avkok ble brukt mot skabb ifølge Christiern Pedersens Lægebog fra 1533:

”Tag oc stød Æder Neller met lidet salt oc gnid de skabbede lemer”

Mange steder ble avkok også brukt mot hårflass og kløe, og i Randesund ble det brukt mot håravfall. Brennesleblader ble lagt på brennkopper hos barn, og til storfe ble nesle blandet med gammelt piss som sårmiddel. I 1972 bodde jeg på Færøyane. Formålet med oppholdet var å studere det ullarbeidet som har muliggjort øybefolkningen å overleve i det karrig landskapet med så værhardt klima. Et sted på øyene vokste det brennesler. Det var utenfor ruinen etter Magnus katedralen i Kirkjubøur. Det er trolig at plantene er blitt dyrket til mat, medisin og muligens også som tekstilplante? Dette ble jeg svært nysgjerrig på etter å ha blitt inspirert av H. C. Andersens eventyr om ”Prinsessen og svanene”:

Prinsessen hadde 11 brødre som var forhekset til svaner. Hun kunne fri dem fra trolldommen dersom hun før daggry klarte å spinne og strikke en skjorte til hver ut av brennesler. Om hun mislyktes ville hun bli brent som heks. Ved daggry var ikke alle skjortene helt ferdig. En manglet et erme. Mens prinsessen ble ført til bålet, kom svanebrødrene flyvende, og hun klarte å kaste skjortene over dem. Svanene ble forvandlet til prinser, men den yngste broren, som fikk skjorten uten erme, ble stående igjen med en svanevinge.

Om jeg ikke var noen prinsesse så ville jeg likevel prøve ut dette eventyret. Innsamlingen av plantene skjedde i hvert fall i virkeligheten, det kunne føles på huden! Tidligere hadde jeg dyrket og bearbeidet lin, og nå ville jeg behandle brennesla på samme måte. Plantestengelen består av bark med bastfiber med plantelim og ved-substans. Når planten ligger i vannbad i 5–6 dager, vil bakterier på grunn av en gjæringsprosess, løse opp plantelimet og barken forråtne. Det er dette som kalles røyting. Jeg la plantene i badekaret. Første dagen lukta det friskt høy, neste dag fjøs, tredje dag gjødseldynge, fjerde dag råtne egg og femte dag, – verdens dårligste ånde! Brenneslene ble kastet langt vekk. Da jeg endelig fikk mot til å nærme meg plantene igjen var de tørket. Jeg kunne lett knuse vedsubstansen, og fibrene kom fram som små bånd. Etter hvert som jeg kjemmet fibrene ble de blanke og silkebløte, og med en håndtein kunne jeg begynne å spinne tråd. Men sammenliknet med lin som har svært lange fiber, var brenneslefibrene brutt ved hver gren på plantestengelen, og gav mindre styrke i tråden.

Som konklusjon etter dette eventyret er det en trøst at heksebrenning er forbudt. For i forhold til den tida og arbeidet denne prosessen tok, ville min mengde av tråd ikke reddet mer enn en fjær hvis svanene hadde vært mine brødre!