Korkebeltet

Et barndomsminne som jeg når som helst kan gjenkalle følelsen av, er det iskalde korkebeltet rundt bryset, vannet fra knytingen som drypper nedover ryggen og min mor som roper "en gang til - kast deg ut fra trappa!" Da var det å gå ned på fjerde trinn, holde haka høyt og forsøke å koordinere armer og bein til noe som liknet svømmetak - uten å komme for langt ut fra den trygge badetrappa.

Korkebeltet skulle alltid være på når vi lekte utenfor hytta om sommeren og ikke de voksne "hadde oss under øynene". Det var varmt og ubehagelig før vi hadde badet og iskaldt og tungt etter badet. Og det trengte en hel natt for å tørke. Det var ikke kork i mitt korkebelte - men det het likevel korkebelte i min familie. Det var fylt med kapok - en masse av plantehår fra frukten av kapoktreet. Denne fiberen ble mye brukt til stopp- og fyllmateriale i min barndom- til soveposer, kosedyr, puter og altså til korkebelter. Det sies om kapokfiberen at den er lett, myk og vannavstøtende. La meg si at det virket ikke slik; ikke når den var emballert i solid seilduk og stadig ble utsatt for brakkvannet i Holskogkilen.

Korkebeltet var altså både hjepemiddel i svømmetreningen og redningsutstyr.

På bildet er et par av korkebeltene i kystlagets eie. De er virkelige redningsvester, og er fylt med kork. Jylland, Kristiansand, står det på forsiden. Navnet gir for meg assosiasjoner til sjøsyke og firkantede pappbokser til å spy i. Og til røde pølser når turen var unnagjort. Om historien ferjetrafikken mellom Kristiansand og nord-Jylland kan du lese i Wikipedia Bak står det på baksiden av redningsvestene; likevel hadde modellene Signe (t.v) og Marianne (t.h) visse problemer med å få dem på. Og instruksjonsvideoen var sannsynligvis ikke oppfunnet den gangen vestene var godkjente.

På loftet i saltebua ligger en stabel slike korkebelter. I dag grøsser vi ved synet og tenker at på noen områder går verden virkelig fremover. Korkebeltene er bare verd minnene - selv ordet er billig til salgs!