Korkebeltet

Et barndomsminne som jeg når som helst kan gjenkalle følelsen av, er det iskalde korkebeltet rundt bryset, vannet fra knytingen som drypper nedover ryggen og min mor som roper "en gang til - kast deg ut fra trappa!" Da var det å gå ned på fjerde trinn, holde haka høyt og forsøke å koordinere armer og bein til noe som liknet svømmetak - uten å komme for langt ut fra den trygge badetrappa.

Korkebeltet skulle alltid være på når vi lekte utenfor hytta om sommeren og ikke de voksne "hadde oss under øynene". Det var varmt og ubehagelig før vi hadde badet og iskaldt og tungt etter badet. Og det trengte en hel natt for å tørke. Det var ikke kork i mitt korkebelte - men det het likevel korkebelte i min familie. Det var fylt med kapok - en masse av plantehår fra frukten av kapoktreet. Denne fiberen ble mye brukt til stopp- og fyllmateriale i min barndom- til soveposer, kosedyr, puter og altså til korkebelter. Det sies om kapokfiberen at den er lett, myk og vannavstøtende. La meg si at det virket ikke slik; ikke når den var emballert i solid seilduk og stadig ble utsatt for brakkvannet i Holskogkilen.

Korkebeltet var altså både hjepemiddel i svømmetreningen og redningsutstyr.

På bildet er et par av korkebeltene i kystlagets eie. De er virkelige redningsvester, og er fylt med kork. Jylland, Kristiansand, står det på forsiden. Navnet gir for meg assosiasjoner til sjøsyke og firkantede pappbokser til å spy i. Og til røde pølser når turen var unnagjort. Om historien ferjetrafikken mellom Kristiansand og nord-Jylland kan du lese i Wikipedia Bak står det på baksiden av redningsvestene; likevel hadde modellene Signe (t.v) og Marianne (t.h) visse problemer med å få dem på. Og instruksjonsvideoen var sannsynligvis ikke oppfunnet den gangen vestene var godkjente.

På loftet i saltebua ligger en stabel slike korkebelter. I dag grøsser vi ved synet og tenker at på noen områder går verden virkelig fremover. Korkebeltene er bare verd minnene - selv ordet er billig til salgs!

Vaskebrett

Vaskebrettet er ei bølgete plate av glass eller metall montert i ei treramme. Våre formødre og forfedre brukte det til å gni tøyet mot når de vasket, for å få tøyet rent. Altså er det, sammen med kokegryta og sinkbalja, forløperen til vaskemaskinen. Det gir assossiasjoner til rutete forklær og fuktig damp fra vaskekjelleren eller til vaskeplassen ved bekken.

Det brukes stadig av noen iherdige. Av de som tover ull eller av de som sverger til å gjøre alt på gamlemåten, eller av de som ikke skjønner at tiden er gått fra dette glimrende redskapet. Vaskebrettksemplaret på bildet er i kystlagets eie, og står for tiden på sjøbuloftet sammen med andre redskaper til ullarbeid.

Vaskebrett og vaskebalje brukes også som instrumenter i folkelig musikktradisjon. Kan baljebass og rytmebrett være noe for de sene aftener i saltebua?

Grunnen til at vi velger å ta frem dette kulturminnet, er at mange i dag tror at vaskebrett egentlig er en type synlige, harde og klumpete magemuskler. Det er ikke slik. I hvertfall er dette svært uvanlig i kystlaget.

Skillingsvisa

Skillingsvisene ble publisert og spredd blant folk i små trykksaker vanligvis et ark brettet slik at det ble fire sider - et skillingstrykk. Skillingstrykkene kostet en skilling når kremmeren kjøpte dem og to når han solgte dem videre. De var altså priset slik at fattigfolk hadde råd til å kjøpe dem.

Innholdet i skillingsvisene, eller kjøkkenpikevisene som de også ble kalt, var ofte dramatisk: ulykkelig kjærlighet, svik og død, eller sentimentalt: lengsel og savn etter hjemlandet og kjæresten. I blant fungerte visene som nyhetsbulletiner gjennom å fortelle om skipsforlis, rettssaker, epidemier eller naturkatastrofer. Dette var jo før bloggenes tid.

Kjærlighetens kvaler er hva jeg forbinder med skillingsvisene. En av de mest kjente i dag er muligens visa om Hjalmar og Hulda:

På blomsterkledt bakke sad Hjalmar og kvad om fortids bedrifter en gang

Og liljernes bæger og rosernes blad, sig bøiede dybt for hans sang

Og fuglene sade så tusen på grene, som gyldene kornaks på stråene pene

De nikkede bifald ved vårvindens magt, Kjækt strålte hans pande og krigerske dragt.

Du kan høre melodien her og lese den danske teksten til visa.

Hvis jeg skulle velge meg et kulturminne, så ble det altså skillingsvisa. Hvorfor? Det er den vi tyr til i godt lag, det er den som alle kan litt av, det er den som har melodien som alle har hørt før og som krever tre-fire grep på gitaren. Jeg liker dem - jo flere og sørgeligere vers, jo bedre liker jeg dem. Min bestefar sang dem for meg da jeg var barn, min mor sang dem som godnattsanger og jeg vil gjerne

Alf Prøysen, som kanskje skjønte seg bedre på skillingsviser enn de fleste visesangere, kalte dem for fattigfolks opera. Han laget også noen eksemplarer selv: ".... du tente en ild på mit hjertes komfyr, som petroleum satt i brann"

I kystlaget synger vi om den grumme fader når det blir sent på natta. Eller kanskje "i en sal på hospitalet...", eller om Elvira Madigans triste endelikt "sørgelige saker hända.." Georg S. kan mange skillingsviser. Kjell H. også. Kanskje burde vi lærer oss noen fler alle sammen.

Du kan lese mer om skillingsviser i kunnskapsbasen Adriane eller her i Musikkrom. Har du en yndlingsvise, så fortell om den i en kommentar eller ta med teksten ved neste gode anledning.

Baldrian og musa

Ukas kulturminne skriver seg fra tidlig på 70-tallet. Fødselen var sånn rundt nittensyttitre, men ut av skapet kom kulturminnet først i nittensyttifem. Baldrian og Musa opptrådte for første gang i offentlighet på Christiansholm festning.

Flere generasjoner av kristiansandere, og utenbys folk også har opplevd trauste Baldrian og hans geskjeftige venn Musa. Når egne barn ble for gamle til å gå med som alibi, lånte vi yngre slekninger, venners barn eller barnebarn for å slippe å vise for verden at vi aldri blir for gamle til å glede oss over Baldrian og Musa. De er over alt - på teateret, i biblioteker, i kulturhus, på festivaler og arrangementer - når de da ikke er på turné. De har også sin egen hjemmeside

Vi traff dem på Bragdøya i dag. Sammen med Giert naturligvis. Han er skaperen, dokkespilleren, turnélederen som sørger for at dokkene opplever de mest dramatiske historier om og om igjen. 100 barnehagebarn og passelig mange voksne var møtt frem. Skårungen barnehage hadde invitert Andungen, Eplehagen og Karuss barnehage til forestillingen. Konsentrasjonen og interessen hos publikum var umåtelig. Snakk om levedyktig kulturminneformidling!

Nå er dokkene også blitt bokfigurer: Baldrian og Musa og lengselen. Tegneren Tirill Valeur Holter-Andersen, Gierts datter, har laget boka, og det er tydelig at hun kjenner sine litterærer figurer godt.